Dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet i Moss og Fredrikstad kommune

Abstract

Problemstillingen for denne masteroppgaven er knyttet til dispensasjoner fra byggeforbud i strandsonen.

Det teoretiske rammeverket for oppgaven er i hovedsak faglitteratur innenfor planleggingsteori. Utover dette baseres oppgaven på empiri gjennom selve undersøkelsen av kommunene, lovverk og offentlige policydokumenter som omhandler praktiseringen av byggeforbudet i strandsonen. Oppgaven er inspirert av tidligere Sivilombudsmannens, nå Sivilombudets, temarapport dispensasjonsvedtak i strandsonen i Lindesnes, Kragerø og Askøy kommuner utgitt januar 2021 (Sivilombudet, 2021). Sivilombudet undersøkte de ovennevnte kommunenes dispensasjonspraksis i strandsonen.

I forbindelse med denne oppgaven undersøker jeg dispensasjoner fra byggeforbudet langs kysten, og ser på hvor stor andel av dispensasjonssøknadene som innvilges og hvorfor kommunene gir dispensasjon. Videre undersøker jeg hvordan kommunene begrunner dispensasjoner og hvordan de utøver politisk skjønn i disse sakene. Denne undersøkelsen gjøres ved gjennomgang av alle vedtak fattet i 2020 om dispensasjon fra byggeforbudet langs kysten og gjennom kvalitative intervjuer med byggesaksbehandlere i kommunene.

Moss og Fredrikstad kommune er valgt ut til å kunne eksemplifisere praktiseringen av byggeforbudet.

Funnene i denne studien av dispensasjonspraksisen viser at kommunens dispensasjonsvurderinger har likheter til etablerte teorier innenfor planleggingsfaget. Særlig drar jeg veksler mellom dispensasjonsvurderingen og planleggingstriangelet etter Scott Campbell, 2003 for å besvare hvorfor kommunene gir dispensasjon. Kommunene gir dispensasjon i en stor andel av sakene, men undersøkelsen viser også at det er stort sprik mellom hva slags type tiltak sakene og innvilgelsene gjelder. I noen saker er ikke begrunnelsen fullt ut i tråd med de krav forvaltningsloven stiller til begrunnelse av enkeltvedtak.