| dc.description.abstract | I takt med økt innvandring har også det språklige mangfoldet i Norge økt. Utdanningspolitiske styringsdokumenter legger føringer for opplæringen, og tydeliggjør at skolen skal ivareta hele elevmangfoldet og samtidig se på alle språk som en ressurs i skolen og i samfunnet. Parallelt viser forskning at skolen er dominert av majoritetsbefolkningens kulturelle normer og språk, i tillegg til at flerspråklige tilnærmingsmåter er lite utbredt blant lærere i klasserommene. Man kan således stille spørsmålstegn ved offentlige dokumenters betegnelse av skolen som en mangfoldsskole. Ambisjonen er både å videreføre inkluderingstanken samt rette fokus mot at mangfold er en ressurs i skolen. Likevel fremstår det som at skolen tar utgangspunkt i en mer generell innfallsvinkel til inkludering og tilpasset opplæring uten å se etter elevenes behov og muligheter. Som en konsekvens kan skolen ende opp med å utelate det unike elevene bringer med seg.
Formålet med denne kvalitative studien er å løfte frem flerspråklige elevers opplevelser av morsmålets rolle i og utenfor skolen. Ettersom det på feltet finnes lite forskning som tar utgangspunkt i elevperspektivet, ønsker jeg å bidra til større innsikt i elevers tanker, ønsker og meninger om sin flerspråklige praksis. Undersøkelsen fant sted ved en barneskole der jeg gjennomførte semistrukturerte intervjuer med seks flerspråklige elever. Elevene tegnet også sine egne språkportretter. Datamaterialet fra intervjuene analyseres og drøftes deretter i lys av teorier om flerspråklighet, slik som Bourdieus kapital- og habitusbegrep, språkideologier, modeller for flerspråklighet og transspråking.
Funnene viser at elevene praktiserer sin flerspråklighet forskjellig når de er hjemme og når de er på skolen. Elevene er fleksible i språkbruken sin på hjemmebane – de transspråker. På skolen bruker elevene sjeldent morsmålet sitt; de har akseptert og tilpasset seg skolens enspråklige norm. Funnene viser at selv om elevene uttrykker stolthet overfor morsmålet sitt og ønsker å utvikle seg i språket, ser de i liten grad muligheter for å gjøre dette i undervisningssammenheng. Årsaken er at de opplever at morsmålet har liten verdi i skolen. Hindringene de flerspråklige elevene møter i skolen skaper dermed utfordringer for elevene i deres naturlige måte å kommunisere og lære på. En manglende flerspråklig praksis resulterer i at elevene verken får mulighet til å utvikle sin flerspråklighet eller sine språklige identiteter. Med utgangspunkt i funnene diskuterer jeg hvordan transspråking, som elevene er vant med hjemmefra, kan åpne opp for en mer lærerik og nyttig skolehverdag for hele elevmangfoldet – også de flerspråklige elevene. | |
| dc.description.abstract | As immigration to Norway has increased, linguistic diversity has increased proportionally. Educational policy sets out the framework for language teaching and emphasises that schools must maintain their pupils’ diversity and consider all languages a benefit to the school and society. However, research shows that schools are dominated by the cultural norms and languages of the majority population, and that multilingual approaches are not in widespread use among teachers in classrooms. In light of this, one might question government documents that refer to the Norwegian school as a diverse school. The aim is to promote inclusivity and highlight that diversity is a benefit to schools. Nevertheless, it appears that schools take a more general view of inclusion and adapted education, which does not consider the pupils’ needs and opportunities. As a result, schools may end up precluding the uniqueness of their pupils.
The purpose of this qualitative study is to highlight multilingual pupils’ experiences of their mother tongue in school and beyond. As there is little research in this field that focuses on the pupils’ perspectives, I would like to contribute to greater insight into the pupils’ thoughts, wishes and opinions with regards to their multilingual habits. I carried out a survey at a primary school by conducting semi-structured interviews with six multilingual pupils. The pupils also drew their own language portraits. The data from these interviews have been analysed and discussed in accordance with various theories on multilingualism, including Bourdieu’s cultural capital and habitus concepts, language ideologies, models for multilingualism, and translanguaging.
My findings are that the pupils practice multilingualism differently at home and at school. At home, the pupils are flexible with their use of language – they translanguage. At school, the pupils rarely use their mother tongue; they have accepted and adapted to the school’s monolingual norm. My findings demonstrate that although the pupils express pride in their mother tongue and wish to progress in it, they have few opportunities to do so in an educational setting. Their experience is that their mother tongues are of little value at school. The obstacles the multilingual pupils face at school eventually become a hindrance to their natural methods for communication and learning. The lack of a multilingual practice means that the pupils are neither given the opportunity to develop their multilingualism nor their linguistic identities. Based on these findings, I discuss how translanguaging, which the pupils are used to at home, can pave the way for a more stimulating and practical school life which benefits the diversity of all pupils – including multilingual pupils. | |
