Evaluating effects from releasing hand-reared common pheasant (Phasianus colchicus) and grey partridge (Perdix perdix) on biological diversity and animal welfare in Norway

Abstract

English: The Department of Forestry and Wildlife Management at Inland University of Applied Sciences was commissioned by Fuglehundklubbenes Forbund (FKF) and their Lavlandskomite (LK) to scientifically review and assess the practice of releasing common pheasants (Phasianus colchicus, pheasant) and grey partridges (Perdix perdix, partridge), and specifically evaluate ecosystem effects, effects on biodiversity, animal welfare during rearing, breeding, transport and release, and animal health and disease risks when importing, breeding, rearing and releasing these birds into Norwegian nature. Ecosystem effects of artificially augmenting populations may be positive, negative or negligible from a conservation standpoint. Negative effects include altering of species interactions via resource consumption, agonistic behaviour or predation. These forms of species interactions are amplified with increasing number of released birds. Under extreme circumstances, vegetation and invertebrate abundance have been negatively affected inside and around pheasant release pens in the UK and in the UK, released birds are also likely sustaining high populations of generalist predators. Positive effects of releases include supporting management actions that target factors limiting survival and population growth like predator control, supplementary feeding and habitat improvement. These factors are prerequisites for successful release programs, and they can benefit the conservation status of several other species. Because of low survival and unrealized reproductive potential, population simulations suggest that partridge and pheasant releases in Norway need supporting management efforts to avoid population extinctions. The goal when breeding partridges and pheasants is to select for wild behaviours and this require different rearing conditions compared to domesticated species. Yet, the knowledge base on rearing conditions that meet the need of pheasants and partridges is low. Increasing space and enriching habitats in rearing systems, however, will reduce stress-related behaviours. Rearing conditions should approximate natural conditions with regards to diet, unrestrained sociality between individuals and the possibility of exposure to natural stressors. Various pathogens have been recorded among pheasants in Scandinavia and imports from abroad can expose native galliformes to species-specific disease they would normally not encounter. Several measures can be adopted to minimize risks of spreading pathogens. They include hygiene at rearing farms, veterinary inspections of birds before import and secure pens that prevents contact with outside wildlife. When assessing unintentional effects on ecosystems following the release of captive-bred birds, it is important to consider the scale and extent of the release. Studies focusing on impacts of releases on fauna and flora have to our knowledge only been conducted in the UK where 47 million pheasants are released on an annual basis. The Norwegian release program is dwarfed by comparison and there is currently no information that supports the hypothesis that partridges and pheasants released in Norway the last decade have had negative effects on Norwegian ecosystems or biodiversity. With our current understanding of animal welfare, it is possible to tailor rearing and release programs which minimize risk of the spreading of pathogens and that produce healthy and viable individuals that are well adapted to a life outside of the release pen.

Norsk: Institutt for Skog- og Utmarksfag ved Høgskolen i Innlandet fikk i oppdrag av Fuglehundklubbenes Forbund (FKF) og deres Lavlandskomite (LK) om å gjennomgå og vurdere praksisen med utsetting av fasaner og rapphøns, og spesielt evaluere økosystemeffekter, effekter på biodiversitet, dyrevelferd under oppdrett, avl, transport og utsetting, og risiko for dyrehelse og sykdommer ved import, avl, oppdrett og utsetting av disse fuglene i norsk natur. Økosystemeffektene av å øke populasjoner kunstig kan være positive, negative eller ubetydelige fra et bevaringsperspektiv. Negative effekter inkluderer endringer i artenes samhandling via ressursforbruk, agonistisk adferd eller predasjon. Disse formene for interaksjoner mellom arter forsterkes med økende antall fugler satt ut. Under ekstreme forhold har utsetting av fasan hatt negative effekter på vegetasjonsdekke og virvelløse dyr inne i og på utsiden av akklimatiseringshegn i Storbritannia, og i Storbritannia opprettholder utsatt fugl sannsynligvis også høye bestander av generalistpredatorer. Positive effekter av utsetting inkluderer støttende forvaltningstiltak som tar sikte på å begrense faktorer som reduserer overlevelse og populasjonsvekst som rovdyrkontroll, tilleggsfôring og habitatforbedring. Disse faktorene er forutsetninger for vellykkede utsettingsprogrammer, og de kan bedre bevaringsstatusen til flere andre arter. På grunn av lav overlevelse og uforløst reproduktivt potensial, antyder populasjonssimuleringer at utsatt rapphøns og fasan i Norge trenger støttende forvaltningstiltak for å unngå utdøing. Målet når man avler rapphøns og fasaner er å selektere for vill adferd, og dette krever ulike oppdrettsforhold sammenlignet med domestiserte arter. Kunnskapsgrunnlaget om oppdrettsforhold som oppfyller behovene til fasaner og rapphøns er imidlertid lavt. Å øke plassen og berike habitatene i oppdrettssystemene vil imidlertid redusere stressrelatert adferd. Oppdrettsforholdene bør tilnærme seg naturlige forhold når det gjelder kosthold, uregulert sosialitet mellom individer og muligheten for eksponering for naturlige stressorer. Forskjellige patogener er registrert blant fasaner i Skandinavia, og import fra utlandet kan eksponere norsk hønsefugl for artsspesifikke sykdommer de vanligvis ikke ville påtruffet. Flere tiltak kan iverksettes for å minimere risikoen for spredning av patogener. Disse inkluderer hygiene på oppdrettsanlegg, veterinærundersøkelser av fuglene før import, og sikre oppdrettsanlegg som hindrer kontakt med dyreliv utenfor. Når man vurderer utilsiktede effekter på økosystemer etter utsetting av oppdrettede fugler, er det viktig å ta hensyn til omfanget og skalaen på utsettingen. Studier som fokuserer fauna- og floraeffekter har hva vi kjenner til kun blitt utført i Storbritannia, der 47 millioner fasaner slippes ut årlig. Det norske utsettingsprogrammet er forsvinnende lite i forhold, og det finnes for øyeblikket ingen informasjon som støtter hypotesen om at rapphøns og fasaner som er satt ut i Norge de siste ti årene, har hatt negative effekter på norske økosystemer eller det biologiske mangfoldet. Med nåværende forståelse av dyrevelferd, er det også mulig å tilpasse oppdretts- og utsettingsprogrammer som minimerer risikoen for spredning av patogener og som produserer sunne og levedyktige individer som er godt tilpasset livet utenfor oppdrettsanlegget.