Organisering av spesialundervisning for elever med dysleksi på 4-7.trinn

Abstract

Sammendrag

Formålet med denne undersøkelsen var å få innsikt i opplevelsene og erfaringene til lærere og spesialpedagoger som jobber ved ulike skoler i samme kommune, og hvilke like og/eller ulike opplevelser og erfaringer de har rundt problemstillingen jeg undersøker i dette skrivet. Med opplevelser mener jeg å finne ut hva de mener fungerer og hva de mener ikke fungerer for dem. Problemstillingen i denne oppgaven er følgende: «Hvilke opplevelser har barneskoles lærere og spesialpedagoger av organisering av spesialundervisning for elever med dysleksi på 4-7.trinn?»

I denne oppgaven har jeg brukt en kvalitativ tilnærming ved å benytte intervju som metode. Gjennom denne oppgaven, ble informantenes opplevelser og erfaringer lagt frem på en utfyllende måte, før elementer av disse blir drøftet med hensyn til aktuell teori, forskning og rapporter. Jeg har sett på forskjellige teoretiske tilnærminger for å kaste lys over og analysere problemstillingen min. Jeg refererer til sosiokulturelt læringsperspektiv og viktige teorier innenfor temaet jeg har valgt å studere, og for å kunne gjennomføre det har jeg intervjuet totalt fire informanter, hvor to av dem er lærere, mens de to siste er spesialpedagoger. Noen av informantene har lang erfaring, mens andre er nye på skolen.

De mest sentrale funnene i denne oppgaven indikerer at det er lite samarbeid mellom lærere og spesialpedagoger. Dette samarbeidet har en viktig rolle for elevens fullstendige opplæringstilbud. Et annet funn som ble oppdaget er at eneundervisning og gruppeundervisning er de mest brukte organiseringsformene som blir brukt på 4-7.trinn på ulike skoler. Hvilken organiseringsform som brukes når, er basert på hvilke behov elevene har. Det kom også frem at digitale verktøy, som Ipad, er mye brukt når lærere og spesialpedagoger organiserer spesialundervisning for elever med dysleksi, og at elever kan få negative kommentarer og bli ekskludert fra andre medelever. Særlig når spesialpedagoger er borte fra jobben, hender det noen ganger at skolen setter inn assistenter for at de skal hjelpe elever med dysleksi. Det viser seg også at lærere kan ha vansker med å hjelpe disse barna fordi de ikke har tilstrekkelig kompetanse og ikke helt vet hvordan de skal gjøre tilpasninger.

Konklusjonen viser at skolene på mange måter fremdeles har behov for enstemmig oppfatning av organisering av spesialundervisning, og for å etablere en god samarbeidskultur. At det ikke er samarbeidskultur i skolene, medfører at organiseringen blir dårligere, at det blir større avstand mellom ordinær undervisning og spesialundervisning, og dette går på bekostning av barnets velvære, både faglig og sosialt. Det som også kommer frem er at hvilke organiseringsformer som brukes, er bestemt med utgangpunkt i ressurser og behovet til elevene. Denne undersøkelsen kan brukes til bevisstgjøring omkring organisering av spesialundervisning, og som veiledende for dialog og refleksjon rundt det spesialpedagogiske feltet, og arbeidet i skolen.

Abstract

The purpose of this survey was to gain insight into the experiences of teachers and special education teachers who work at different schools in the same municipality, and what similar and/or different experiences they have around the research question I am studying. By experiences, I mean finding out what they think works and doesn't work for them. The research question for the thesis is: "What experiences do primary school teachers and special education teachers have of organizing special education for students with dyslexia in grades 4-7?”

In this thesis, I have used a qualitative approach by using interviews as a method. Through this task, the informant’s experiences were thoroughly presented, before parts of them are discussed in the light of relevant theory, research and reports. I have looked at various theoretical approaches to illuminate and analyze my research question. I refer to the sociocultural learning perspective and central theories within the topic I have chosen to investigate, and in order to do so I have interviewed a total of four informants, where two of them are teachers, and the two others are special education teacher. Some of the informants have long experience, while others are new to school.

The main findings in this thesis indicate that there is little collaboration between teachers and special education teachers. This collaboration is of great importance for the student's comprehensive educational offer. Another finding was that one-on-one teaching and group teaching are the most organizational forms used in grades 4-7 at various schools. Which form of organization is used when, depends on the needs of the students. It also emerged that digital tools, such as iPads in particular, is much used when teachers and special education teachers organize special education for pupils with dyslexia, and that pupils also can receive negative comments and are excluded from other pupils. Especially when special education teachers are away from work, the school sometimes employs assistants to help students with dyslexia. It also turns out that teachers can have difficulties helping these children because they do not have enough competencies and do not quite know how to make adjustments.

The conclusion shows that the schools in several areas still need a common understanding for the organization of special education and to create a good culture of cooperation. The fact that there is no culture of cooperation in the schools leads to the organization becoming weaker, that there is a big difference between ordinary education and special education, and this goes beyond the child's well-being, both academically and socially. What also emerges is that which forms of organization are used, depends on the resources and the needs of the students. This survey can be used to create awareness around the organization of special education, and as indicative for discussion and reflection on the field of special education, and practice in schools.