Tradert visdom og tid som renner ut: En undersøkelse ved sangskoler med barn og folkemusikere nord i Bangladesh

Abstract

«De som lever inne i sangene vil aldri kunne skade noen. De blir mennesker blant mennesker. Det er den øvelsen jeg holder på med. I vedtektene for arbeidet vårt fins det et punkt, at den viktigste hensikten vår er å ta barna og ungdommene med inn på en sann vei, en virkelig vei.» Slik beskriver en av mesterlærerne hva forsøket deres på å bevare folkesangtradisjoner dreier seg om. Omkring 22 folkemusikere underviser ukentlig mer enn 400 landsbybarn på tilsammen ni samlingssteder eller sangskoler i nordlige regioner i Bangladesh. Et konkret formål ved sangskolene er å utdanne en ny generasjon mesterlærere på en systematisk og kollektiv måte. Det nye da disse sangskolene ble startet i 2004 var at jentene ble inkludert sammen med gutttene. I tillegg deltar barn og mesterlærere med forskjellig religiøs tilhørighet: hinduer og muslimer synger sammen og de synger hverandres sanger. Studien springer ut av spenningsfeltet der gamle sanger traderes og nye deltakere involveres. Overordnet spør jeg: Hva står på spill for deltakerne ved sangskolene nord i Bangladesh? Metodisk baserer studien seg på feltarbeid med deltakende observasjon, kvalitative intervjuer og innsamling av tekster. Deltakerne er både elever og mesterlærere ved sangskolene. Inngangen til doktoravhandlingen er en undersøkelse av landsbyjentenes erfaringer med å finne sin egen stemme i sang, musikalsk såvel som psykologisk. Funnene viser at det å bli aktivt med i de regelmessige musikkundervisningstimene gir jentene økt kontakt med seg selv og egne følelser. De opplever å få økt autonomi gjennom å lære folkesangene og å synge dem i fellesskap. Det er også inngangsporten til å stille en rekke nye spørsmål som alle kretser om sangens betydning og tid. Først spør jeg om den personlige tiden i den enkeltes livsløp: hvordan det går med jentene og deres nyervervede sangstemmer etter hvert som de blir eldre. Med Margaret Archer sin tilnærming til strukturaktør-problematikken og begrepet om refleksivitet undersøker jeg hvordan det går med jentene over tid. Hvordan navigerer de mellom eget ønske om å synge og sterke kulturelle og strukturelle føringer på hvordan de bør leve, for eksempel forventninger om tidlig ekteskapsinngåelse. Resultatene er mangfoldige, men peker mot en klar sammenheng mellom muligheten til å synge og fremtidsaspirasjoner («capacity to aspire»). Dernest undersøker jeg selve generasjonsoverføringen: den musikkpedagogiske praksisen ved sangskolene og filosofien i den muntlige tradisjonen. I analysene av overføringspraksisen mellom mester og elev har den eksistensielle tilnærmingen til Roy Bhaskar i dialektisk kritisk realisme hatt forklarende kraft. Jeg presenterer fire pilarer som legger til rette for transformativ praksis gjennom musikken. Tilslutt undersøker jeg sangen og musikkens betydning for barna og mesterlærerne i nedstengte samfunn under Covid-19-pandemien. Perspektivet løftes til tiden vi lever i, som Hartmut Rosa beskriver gjennom sin teori om akselerasjon, fremmedgjøring og resonans. Deltakerne erfarer store tap under pandemien, men den eksistensielle gjenklangen som de gamle sangordene vekker og musikkfellesskapet gjør det mulig å holde ut. «Musicking» blir en mulig kilde til å bearbeide tap og sørge. Sangskolenes arbeid kan dermed forstås som en form for motstandspraksis som skaper rom for resonans. Omdreiningspunktet i avhandlingen er hele tiden spørsmålet om hva som står på spill for deltakerne: det dreier seg om tilgangen til egen stemme, en visdomsoverføring som gir retning inn i framtiden og som skaper forandring her og nå.

Abstract: «Those living inside the songs may never be able to harm anyone. They become people among people. That`s the exercise I`m doing. Within the guidelines of our work, there is a point at which our most important purpose is to take the children and young ones onto a true path, a real path.» This is how one of the master teachers describe what their attempt to revive folk song traditions is all about. Around 22 folk musicians teach weekly more than 400 village children in altogether nine gathering places, that is song schools, in northern regions of Bangladesh. A concrete aim of the teaching is to educate a new generation of master teachers in a systematic and collective way. What was a new move when these song schools were initiated in 2004 was that the girls were included together with the boys. In addition, children and master teachers of different religious affiliations participate: Hindus and Muslims sing together and they sing each other's songs. The study springs from this point of tension where old songs are transmitted and new participants are involved. Overall, I ask: What is at stake for the participants at the song schools in northern Bangladesh? Methodologically, the study is based on extensive fieldwork with participant observation, qualitative interviews and the collection of texts. The participants are both students and master teachers at the song schools. The beginning point of the doctoral thesis is a study of the village girls` experiences of finding their own voice through singing, musically as well as psychologically. The findings show that taking part in the regular music lessons gives the girls increased contact with themselves and their own feelings. They experience increased autonomy through learning the folk songs and singing them in community. This finding becomes the gateway to asking a number of new questions, all of which revolve around the importance of singing as well as on time. Firstly, I ask about the personal time in the individual life course: what happens with the girls and their emerging voices as they go into womanhood? With Margaret Archer`s approach to the structure-agency problem and her concept of reflexivity, I examine the girls’ trajectories over time. How do they navigate between their own desire to sing surrounded by strong cultural and structural conditions, for example expectations of early marriage? The results are diverse, but point to a clear connection between the opportunity to sing and future aspirations («capacity to aspire»). Next, I examine the generational transmission itself: the praxis of transmission at the song schools and the philosophy in the oral tradition. Analysing the transmission between master and student, the existential approach of Roy Bhaskar in dialectical critical realism has had explanatory power. I present four pillars that under labours for transformative practice through music. Finally, I examine the importance of singing and music for the children and master teachers while the society was in lock-down during the Covid-19 pandemic. The perspective is elevated to the times we live in, as Hartmut Rosa describes through his theory of acceleration, alienation and resonance. The participants experience great losses during the pandemic, but the existential resonance that the old lyrics evoke and the musical community make it possible to persevere. «Musicking» becomes a possible source for processing loss and for grieving. Hence, the work of the song schools can be understood as a form of resistance practice that creates room for resonance. The central point in the thesis is always the question of what is at stake for the participants: it is about access to one's own voice, the transmission of a musical wisdom that gives direction towards a future and creates change here and now.