Tilrettelegging for gravide arbeidstakere i ambulansetjenesten

Abstract

Kjønnsfordelingen i ambulansetjenesten er i endring. Andelen kvinner i fertil alder øker, noe som sannsynligvis medfører en økende andel gravide arbeidstakere i ambulansetjenesten. På generelt grunnlag står gravide for en tredel av sykefraværet for kvinner mellom 20 og 40 år i Norge, og bedre tilrettelegging kan bidra til å redusere fraværet. Masteroppgaven ser på stasjonslederes erfaring med tilrettelegging for gravide arbeidstakere og deres retur til arbeidsplassen i ambulansetjenesten.

Studien er avgrenset til stasjonsledere i ambulansetjenesten i Oslo universitetssykehus, og har som hensikt å kartlegge deres erfaringer. Studien har samlet inn kvalitative data ved å gjennomføre seks semistrukturerte dybdeintervjuer. Resultatene drøftes og forstås i lys av organisasjonsteoretiske perspektiver, samt profesjon- og ledelsesteori.

Resultatene i studien ga innsikt i hvilke erfaringer og opplevelser stasjonsledere hadde i forbindelse med gjeldende styrende dokumenter, erfaringer med tilrettelegging, gjeldende praksis og oppfølging av gravide arbeidstakere og hvilke løsninger stasjonslederne kan se for seg.

Studien viser at det er utfordrende å tilrettelegge for gravide arbeidstakere i ambulansetjenesten fordi det er fravær av styrende dokumenter med praktisk beskrivelse for hvordan lederne skal løse utfordringer knyttet til tilrettelegging. Følgelig søker stasjonsledere råd og erfaringer av hverandre, og ender opp med å løse tilretteleggingsutfordringene på ulike måter. Det kan virke som 16-ukersskrivet, som er et informasjonsskriv til gravide og deres fastlege, har blitt en sedvane som stasjonslederne følger som et styrende dokument. Studien viser at mangelen på styrende dokumenter kan føre til et handlingsrom med utydelige grenser for stasjonslederne, og skaper videre et krysspress mellom det begrensede handlingsrommet og den gravides behov for tilrettelegging. Videre har stasjonsledere en opplevelse av at gravide ønsker å være i arbeid lenger, men da det ikke finnes tilretteleggings- eller omplasseringsmuligheter må de ut av arbeid i uke 16. Dette kan føre til at de gravide føler seg unyttige og opplever et verdifall.

The gender distribution in the ambulance service is changing. The proportion of women of childbearing age is increasing, which will likely result in a growing number of pregnant employees in the ambulance service. In Norway, pregnant women account for one-third of sick leave among women aged 20 to 40, and better accommodation can help reduce absence from work. This thesis examines ambulance station managers' experiences with accommodating pregnant employees and their return to the workplace after parental leave.

The study is limited to station managers in the ambulance service at Oslo University Hospital and aims to document their experiences. The study collected qualitative data by conducting six semi-structured in-depth interviews. The results are discussed and interpreted with respect to theoretical organizational perspectives, as well as profession and leadership theory.

The result of the study provides insight into the experiences and views of station managers regarding existing governing documents, experiences with accommodation, current practices, and follow-up of pregnant employees, as well as possible solutions for the future.

The study shows that accommodating pregnant employees in the ambulance service is challenging due to the absence of governing documents with practical descriptions of how leaders should resolve difficulties related to accommodation. Consequently, station managers seek advice from each other, resulting in different solutions for accommodating pregnant employees. The 16-week letter, which is an informational letter to pregnant women and their doctor, seems to have become common practice and used by station managers as a governing document. The study reveals that the lack of governing documents can create a discretionary space with unclear boundaries for station managers, leading to a conflict between said space and the pregnant employee's need for accommodation. Furthermore, station managers observe that pregnant women want to remain at work beyond week 16, but without accommodation or reassignment options they are forced to leave. This can make pregnant employees feel useless and experience a loss of professional value.