Strafferett som styringsverktøy - Er Høyesteretts og borgernes forståelse av hva som er straffbart, lik?

Abstract

Staten bruker straff som et styringsverktøy ved å straffesanksjonere uønskede handlinger. Straff skal både hindre lovovertreder i å begå ny kriminalitet, samt virke avskrekkende på allmennheten slik at øvrige borgere ikke begår straffbare handlinger. For å virke atferdsregulerende, er det viktig at borgerne forstår hva som er straffbart. I motsatt fall vil straffen fremstå arbitrær, hvilket er uheldig både i et styrings- og rettssikkerhetsperspektiv.

Staten v/Stortinget vedtar de strafferettslige reglene. Det er imidlertid verken lovgiver eller borgerne som bestemmer hvordan en strafferettslig regel skal forstås i konkrete saker. Domstolene, med Høyesterett i spissen, tolker og anvender straffereglene. Maktfordelingen medfører at lovgivers ønske om å styre borgernes adferd gjennom å straffesanksjonere angitte handlinger, hviler på forutsetningen om at Høyesterett og borgernes forståelse av hva som er straffbart, er lik.

Styringsverktøyet straff fungerer optimalt dersom det er en fullstendig likhet mellom Høyesterett og borgernes forståelse av hva som er straffbart. Fra et styringsperspektiv kan styringsverktøyet imidlertid være godt nok selv om borgernes og Høyesteretts forståelse ikke alltid er helt lik.

I oppgaven belyses strafferett som styringsverktøy. Dette blir gjort gjennom et kvalitativt case-basert studium, hvor respondentene tar stilling til reelle saker Høyesterett tidligere har avgjort. Høyesterett og respondentenes avgjørelser, herunder aktørenes domsavsigelser og begrunnelser, blir sammenlignet med henblikk på å besvare forskningsspørsmålet og belyse forskningstemaet.

Det foreligger lite forskning som kan likestilles med forskningstemaet og -spørsmålet i denne oppgaven. Det er hensiktsmessig å utforske forskningstemaet siden straff er et inngripende virkemiddel som krever en proporsjonal motstående berettigelse. Forskningen vil forhåpentligvis være et adekvat bidrag til å fylle forskningshullet.

Forskningsfunnene indikerer at styringsverktøyet strafferett er relativt virkningsfullt. Et kvalifisert flertall av respondentene kommer til samme resultatet som Høyesterett eller holder i hvert fall Høyesteretts resultat som en mulig forståelse av straffebudets virkeområde. I den grad det er ulikheter mellom Høyesterett og respondentenes forståelse av hva som er straffbart, tilsier forskningsresultatene relativt entydig at respondentene er strengere enn Høyesterett. Det innebærer at straffebudet fremstår for respondentene å rekke videre enn det som reelt er tilfellet, hvilket innebærer at styringsverktøyet har et større nedslagsfelt enn intendert, altså at styringsverktøyet hindrer respondentene fra å handle på en måte som ikke er belagt med straff.

The government uses punishment as a management tool by penalizing unwanted actions. Punishment is meant to both hinder the offender in committing new crimes and to discourage other citizens from criminal actions. A prerequisite for the management tool to have the desired deterring effect, is that citizens understand which acts are penalized. Otherwise, punishment will be arbitrary, which in turn would hinder both effective management and proper legal security.

The state, represented by the Norwegian Parliament passes the penal codes. However, it is neither the Parliament nor the citizens who decide how the penal code is to be understood in specific cases. The courts, led by the Norwegian Supreme Court, interpretate and apply the penal code. Consequently, the principle of the separation of powers means that the state’s aim of using punishment as a management tool, presupposes that the Supreme Court and the citizens have the same understanding of what is and is not criminal acts.

Punishment as a management tool has optimal effect if the Supreme Court’s and the citizens’ respective understanding of the penal code is identical. However, from a governmental management perspective, the management tool can be sufficiently effective even if the parties’ understanding of the penal code vary to some degree. The objective of this thesis is to shed light on criminal law as a management tool. This is done through a qualitative case study. The respondents will consider and decide real cases on which the Supreme Court has already ruled. The parties’ decisions, including their judgement and reasoning, is then compared in order to answer the thesis question and enlighten the thesis theme.

Comparable research is lacking. Hopefully this thesis can start to fill a scientific hole which is appropriate to dive into considering that punishment is a drastic and hard measure and should therefore be reserved for situations where the end justifies the means.

The research findings indicates that punishment is a relatively efficient management tool. A qualified majority of the respondents came to the same result as the Supreme Court, or at least held the judgement from the Supreme Court as a possible outcome of the case. The research findings indicates that insofar as there are dissimilarities between the parties’ verdicts, then the respondents are stricter than the Supreme Court. This implies that the penal provision, in the view of the respondents, reaches further than the provision in reality reaches, which in turn can discourage the respondent from acting in a manner which is not penalized.