Norsk og Dansk boligpolitikk, selektive og universelle virkemidler

Abstract

Det norske boligmarkedet har vært diskutert frem og tilbake blant de politiske partiene i lang tid. I en tid hvor utenlandske journalister og økonomer forventer at den norske boligboblen skal sprekke, fortsetter boblen å vokse. Samtidig som boblen vokser, er det flere og flere over tid som ikke kommer seg inn på eiersiden av boligmarkedet. I Danmark har de gjennom sine allmene boliger skapt et leiemarked som er billigere enn det i Norge. I Norge er det leie til markedspris, eller gjengs leie. I Danmark er det ingen som skal tjene på utleie av almene boliger. Leien skal dekke utleiers avdrag på lån og vedlikehold av boligen.

I vår oppgave ser vi forskjellene på boligmarkedene i Norge og Danmark. For å snevre inn oppgaven har vi valgt å se på universelle og selektive virkemidler innen boligpolitikken. Esping-Andersens kategorisering av velferdsstater er et utgangspunkt, men vi ser mer på Bo Rothstein sin definering av universelle og selektive virkemidler. I oppgaven har vi brukt casemetodikk, og hatt kvalitativ innholdsanalyse. For å kunne se forskjellene i boligpolitikken har vi vært gjennom mange dokumenter, artikler, rapporter, statistikker og bøker. Vi har analysert tekstene og operasjonalisert deler av tekstene. Videre drøftet vi funnene og sammenlignet dem med hverandre. Dette har gitt grunnlaget for en konklusjon og oppsummering av oppgaven.

The Norwegian housing market has been discussed back and forth among the political parties for a long time. As foreign journalists and economists expect the Norwegian housing bubble to burst, the bubble continues to grow. At the same time as the bubble is growing, more and more people over time are unable to enter the ownership side of the housing market. In Denmark, no one profits from renting out “almen” housing. The rent will cover the landlord's loan repayments and maintenance of the dwelling.

In our thesis, we see the differences between the housing markets in Norway and Denmark. In order to narrow our task, we have chosen to look at universal and selective housing policy instruments. Esping-Andersen's categorisation of welfare states is a starting point, but we look more into Bo Rothstein's definition of universal and selective instruments. In order to see the differences in housing policy, we have reviewed many documents, articles, reports, statistics and books. We have analysed the texts and operationalised parts of the texts. Furthermore, we discussed the findings and compared them with each other for a conclusion.