Blomsterblomstrenes evige nå: En litterær og semiotisk analyse av "Jan van Huysums Blomsterstykke" av Henrik Wergeland

Abstract

I denne avhandlingen er det ekfrasen «Jan van Huysums Blomsterstykke» av Wergeland som er brakt til torgs, og den forteller en fiktiv tilblivelseshistorie til et blomstermaleri fra 1700-tallet. Når man snakker om ekfraser, snakker man gjerne om ekfrastisk håp og ekfrastisk frykt. Her møter man ulike holdninger ang. forholdet mellom ord og bilde, og man undersøker om dikterkunsten kan anvende egenskaper til billedkunsten. I denne avhandlingen er søkelyset i hovedsak rettet mot Adrian, en sentral, men likevel oversett skikkelse i verket. Med Adrian som innfallsvinkel, drøftes det hvordan ekfrastisk håp og ekfrastisk frykt kommer til uttrykk. Drøftingen gjøres både gjennom en litterær- og en semiotisk analyse; for når man undersøker det visuelle og det verbales forhold til verden, kan det være hensiktsmessig å bringe inn teorier fra lingvistikken. Teoretikere fra ekfrasefeltet møter derfor teoretikere fra semiotikken i denne avhandlingen, med den hensikt å kunne si noe om språkets forhold til verden og virkeligheten, i dets forsøk på å bli likere malerkunsten innenfor fasen av ekfrastisk håp, som synes å dominere hos Adrian.

Resultater fra den litterære analysen indikerer at teksten ikke primært nærmer seg billedkunsten ved en eksplisitt tematisering av forholdet mellom ord og bilde, men snarere gjennom å bruke spatiale former. I den semiotiske analysen trekkes det en konklusjon om at det temporale aspektet ved ordkunsten oppløses gjennom en dynamisk og muligens uendelig referanseprosess innenfor et felles tegnunivers, for slik å bli mer romlig, liksom billedkunsten. Ordene blir da ikke lenger organisert i en lineær tidssekvens, men heller i en romlignende sideordning.

In this thesis, Wergeland's ekphrasis «Jan van Huysums Blomsterstykke», which offers a fictional origin story of an 18th-century floral painting, is brought to the forefront. When discussing ekphrasis, the concepts 'ekphrastic hope' and 'ekphrastic fear' are often discussed. These represent different attitudes to the relationship between word and image and explore the extent to which the art of poetry can utilise characteristics of the visual arts. Central to this thesis is the character of Adrian, a figure who, despite his significance, often remains unappreciated. Adrian serves as a unique lens through which we explore the expressions of ekphrastic hope and ekphrastic fear. The analysis is carried out through both a literary and semiotic analysis, as it can be appropriate to bring in theories from linguistic theories that aid in understanding the interplay between the visual and verbal realms. In this thesis, the interdisciplinary approach allows theorists from the field of ekphrasis to collaborate with semioticians, with the aim to shed light on the relationship between language and reality and to emulate the art of painting within the realm of ekphrastic hope that characterises Adrian's portrayal.

The literary analysis reveals that the text approaches visual art not through direct thematic exploration of the word-image relationship but instead through applying spatial forms. On the other hand, the semiotic analysis concludes that verbal art's temporal aspect dissolves through a dynamic, potentially infinite process of reference within a shared universe of signs. This allows the form to become more spatial, akin to visual art. As a result, words are no longer arranged in a linear temporal sequence but instead adopt a spatial, non-linear arrangement.