Praksis ved tilrettelegging i forhold til sykefravær på laveste arbeidsgivernivå i pleie og omsorgssektoren i en kommune

Abstract

Bakgrunn I løpet av 1990-årene var det en utvikling i Norge med økt andel som gikk fra yrkesaktivitet og over i en eller annen form for trygdeytelse. Dette førte til et økt fokus på sykefraværsproblematikken, fordi det ville føre til framtidige utfordringer i velferdsstaten i forhold til finansiering. Daværende regjering nedsatte et utvalg for å utrede årsaker og foreslå tiltak som skulle redusere sykefravær, og begrense tilgangen til varige trygdeytelser. Inkluderende Arbeidsliv ble introdusert som et begrep. Partene i arbeidslivet (arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og regjeringen) skulle gå sammen om å løse utfordringene. Dette er seinere kjent som IA-avtalen. Denne avtalen har blitt resignert i to omganger, nå siste avtaleperioden frem til 2013. I vår studie går vi i dybden på de krav som ble rettet inn mot virksomheter, og hva som ble forventet av arbeidsgiver, vedrørende tilretteleggingsplikten i Arbeidsmiljøloven og IAavtalen, der tiltak vedrørende tilrettelegging skulle bidra til å få ned sykefraværet. Mål Det vi vil med vår studie er å se nærmere på tilrettelegging som virkemiddel for å få ned sykefraværet. Vi vil forsøke å få frem hvordan tilrettelegging foregår i praksis i pleie og omsorgssektoren i vår casekommune. Metode Vi ønsket å få mer utdypende kunnskap om tilrettelegging, derfor valgte vi å bruke en kvalitativ metode. Vårt forskningsdesign er en single case studie. Vi har gjennomført dybdeintervju med en semistrukturert intervjuguide. Intervju er en metode som lettere får frem utdypende svar, og nettopp det er noe som bidrar til å øke forståelsen av fenomenet tilrettelegging for sykmeldte. I tillegg til intervju, har vi innhentet statistiske data om sykefraværet i vår casekommune. Det statistiske materialet drøftes opp mot funn i intervjuene.