Den hårfine grensen mellom frivillighet og tvang

Abstract

Innledning (bakgrunn for tema): Underveis i utdanningen har vi møtt pasienter med demens sykdom både på institusjon og i hjemmebasert omsorg og vår erfaring er at mange sykepleiere er usikre på hvordan de skal møte pasienter med demens, som motsetter seg helsehjelp. Etter å ha diskutert litt i forhold til vår erfaring med personer med demens kom vi frem til at vi ønsket å gå dypere inn i dette temaet. Vi har valgt å fokusere på en pasient med en mild til moderat grad av Alzheimer sykdom som vi har møtt i praksis i hjemmesykepleien. Dette er en en pasient som bor hjemme og har besøk fra hjemmesykepleien to ganger per dag for å få hjelp til personlig hygiene, hjelp til kontroll av blodsukkeret på grunn av diabetes type 2 og oppfølging av næringsinntak og tabletter. Utfordringen er at pasienten ikke har insikt i sin Alzheimer sykdom og takker høflig nei til all hjelp. Hun sier at det er koselig at vi kommer innom, men at hun heldigvis er så klar i hodet at hun klarer å ivareta sin behov selv. Dette oppleves vanskelig og blir et etisk og faglig dilemma. Lov om pasientrettigheter§ 4 A-1 sier: Helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig være i overstemmelse med pasientens selvbestemmelsesrett (Helsedirektorater, 2008). Ettersom pasienten motsetter seg hjelp er det vanskelig å ha kontroll på om hun tar medisinene sine hver dag, om blodsukkeret hennes er stabilt og om hun husker å måle det hver dag. I tillegg er vi usikre på hvordan er huden hennes er, er den hel og uten sår med tanke på eventuelle sår som komplikasjon til hennes diabetes type-2. Pasienten har fortsatt sin samtykkekompetanse som gjør det vanskelig å gripe inn uten at det blir tvang.