Hvilke utfordringer møter rådgivere på i arbeid med forebyggende psykisk helsearbeid i ungdomsskolen?: En kvalitativ undersøkelse

Abstract

Bakgrunn og problemstilling: Formålet med oppgaven er å belyse hvilke utfordringer skolen, og spesifikt rådgivere i ungdomsskolen, opplever med henhold til utførelse av forebyggende psykisk helsearbeid. Vi møter alle på motgang, og mellom 15 og 20 % av alle ungdommer i Norge har psykiske problemer som går utover deres funksjonsevne. Psykiske vansker gjenspeiler seg også i den øvrige elevpopulasjon, slik at stadig flere er i faresonen eller har et manifestert problem (Folkehelsearbeidet: veien til god helse for alle, 2010). Politiske strategier og målsettinger for forebyggende psykisk helsearbeid i skolen vil i stor grad være avhengig av hvilke overordnede perspektiver som legges i helsepolitiske føringer. De siste 20 årene har det overordnede perspektivet i helsepolitikken vært å forebygge mer og behandler mindre (Berg, 2012). Både ”Opptrappingsplanen for psykisk helse” (1999-2008) og ”Strategiplanen for barn og unges psykiske helse i kommunene” (2003) hadde som overordnet mål å styrke barn og unges psykiske helse gjennom ulike strategier og tiltak. ”Psykisk helse i skolen” (2004-2008) fulgte opp de to planene som en nasjonal forebyggende satsing direkte rettet mot psykiske helsearbeid i skolen. Samhandlingsreformen (2011), er dagens verktøy for å snu helsearbeid fra behandling til forebygging, med målsetting om å tydeliggjøre kommunenes ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid (Holte, 2012). Alle disse plandokumentene beskriver viktigheten av å forebygge psykiske vansker, og ser muligheter som skolen har i slikt arbeid. Psykisk helsearbeid har, og er, likevel ikke vært en tydelig oppgave for skolen (Berg, 2012). Folkehelsesinstitutt rapport, ”Bedre føre var… Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger”(2011), viser at de viktigste forebyggende arenaene befinner seg utenfor helsesektoren. Ansvaret for barn og unges oppvekst og utvikling ligger hos alle arenaer der de ferdes, og deres psykiske helse er dermed også skolens ansvar (Major, 2011). Opplæringsloven sikrer elevene et godt psykososialt miljø, sammen med rettigheten om en rådgivningstjeneste som skal bidra til å gi råd om utdannelse, yrkestilbud, yrkesvalg og sosiale spørsmål. Rådgivers rolle blir i denne sammenheng en vesentlig bidragsyter i psykisk helsearbeid i skolen (Opplæringsloven). På bakgrunn av dette ble følgende problemstilling formulert: ”Hvilke utfordringer møter rådgivere på i arbeid med forebyggende psykisk helsearbeid i ungdomsskolen”? Teori: Det teoretiske grunnlaget baserer seg på teori og forskning knyttet til ungdommer og utvikling av psykisk helse i skolen, forebyggende og virkningsfulle organisatoriske grep rettet mot psykisk helse, juridiske og politiske føringer for helse – og skolesektor med henhold til forebyggende psykiske helsearbeid, og rådgiverrollens oppgaver og utfordringer knyttet opp mot denne typen arbeid. Metode: For å belyse problemstillingen er kvalitativ metode med intervju og spørreskjema benyttet. Vi har tilnærmet oss prosjektet med et fenomenologisk perspektiv, da fenomenologien vektlegger å se det samme som et annet menneske, gjennom å sette seg godt inn i et annet menneskes verden (Dalen, 2011). Spørreskjemaet ble også utarbeidet og formulert som en kvalitativ undersøkelse med åpne spørsmål. Metoden var med på å belyse utfordringene som rådgiverne selv opplevde som problematiske. Utvalget bestod av tre intervjuobjekter og 15 spørreskjemadeltagere, der alle 18 informantene representerte rådgivertjenesten ved ulike skoler i landet. Vi benyttet oss av et semistrukturert intervjuguide der spørsmålene under intervjuene var åpne med mulighet for å stille oppfølgings – eller oppklaringsspørsmål. Lydopptak og notater ble benyttet under intervjurunden. Resultatene gav grunnlag for å utarbeide spørreskjema der spørsmålene fulgte opp gjentakende temaer fra intervjuene. Samlet gav resultatene fra intervjuene og spørreskjemaene, sammen med teori, grunnlag for analyse og drøfting. Resultater: Den største utfordringen rådgiverne trekker frem er at størrelsen på rådgiverstillingen er for lav satt opp mot mangfoldet av oppgaver som en rådgiver har. Funnene viser at forebyggende arbeid krever økt tids – og rådgiverressurs. Det uttrykkes et behov for flere kanaler inn i skolen for å hjelpe de elevene som ikke klarer å tilpasse seg de faste rammene, da blant annet gjennom å tilsette rådgivere i 100 % stillinger. Rådgiverne gir ulike signaler på hvordan de mener samarbeidet med andre instanser fungerer, og mange etterlengter et tettere samarbeid. De ønsker at de ulike instansene skal ha bedre kunnskap om hverandres ansvarsområder og oppgaver. Ved å benytte hverandres ressurser og kompetanse vil en lettere kunne avvæpne fordommer, opplyse både unge og voksne om egen og andres psykiske helse, opplyse om hjelpeapparatet. Rådgiverne savner at lærerne har mer kompetanse om psykisk helse, og gjennom et forhøyet samarbeid behøver en ikke finne opp kruttet hver gang, som en av rådgiverne uttrykker det, men heller etablere rutiner/modeller som lærere kan benytte i eget arbeid. Manglende kommunikasjon, og taushetsplikten, omkring elevers saksgang vanskeliggjør en helhetlig tilrettelegging. Rådgiverne opplever at de ofte ikke får vite hva som skjer med elever før saken deres er avsluttet, og at skolen på den måten ikke får lagt til rette for optimal opplæring. Rådgiverne etterlyser en helhetlig plan for det forebyggende arbeidet, der skoleledelse og lærere ser betydningen av slikt arbeid.