”Jo mer du forteller om deg selv, jo mer kamuflert blir du” Selvframstilling i Tomas Espedals Imot naturen (notatbøkene)

Abstract

Norsk: Forfatteren Tomas Espedal debuterte for over 25 år siden, men hadde ikke sitt kommersielle gjennombrudd før i 2006. Han har til nå gitt ut tolv bøker, og er i dag både prisbelønt og oversatt til flere språk, selv om han trolig regnes som en noe ”smal” forfatter. Espedal er kjent for å eksperimentere med romansjangeren, blant annet fordi han bruker sitt eget navn i bøkene sine. Han blir derfor ofte omtalt som en ’selvbiografisk’ forfatter, selv om selvframstillende er en mer passende betegnelse. I denne masteroppgaven har jeg sett på Espedals roman Imot naturen (notatbøkene) fra 2011, som omhandler forfatteren Tomas. Fordi selvframstilling er et interessant fenomen vi finner i mange ulike sjangre, har dette vært utgangspunktet for oppgaven, der problemstillingen har vært: Hvem er jeget i Imot naturen av Tomas Espedal, og hvordan kommer dette jeget til uttrykk? Hvilke selvframstillende elementer benyttes i romanen for å gi et inntrykk av autentisitet og virkelighet? For å svare på problemstillingen har jeg benyttet meg av perspektiver fra Arne Melbergs Selvskrevet (2007), fra Jon Helt Haarders performative biografisme, dessuten er også Atle Kittangs Kunsten og det røynelege (2010) trukket inn. I oppgaven påviser jeg at Espedal med Imot naturen tilhører en moderne selvframstillingstradisjon, men fordi romanen er en metaroman der den reflekterer over tilblivelsen av egen tekst, tilhører han også en nyere tendens. Oppgaven viser dessuten at vi finner en fordobling av jeget i Imot naturen, og at denne kommer til uttrykk på ulike måter og i varierende grad. Det skrivende jeget kommer etter hvert mer til orde i romanen, og det jeget som trer fram ser ut til å bli mer og mer uferdig, slik at oppgaven konstaterer at jeget i romanen ikke lar seg stabilisere eller fastholde. Oppgaven demonstrerer videre at Imot naturen er hva Jon Helt Haarder kaller et terskelestetisk verk, fordi det skaper en terskeltilstand mellom fiksjon og virkelighet. Her finner jeg at ulike elementer i romanen er med på å etablere og stabilisere terskeltilstanden, slik at det gis et inntrykk av autentisitet og virkelighet når vi leser. Jeg tar til slutt for meg noen litterære tekster som siteres og/eller nevnes i Imot naturen, og argumenterer for at disse kan påvirke det virkelige forelegg i romanen. Her er kjærlighetsfortellingen om Héloïse og Abélard sentral, fordi denne danner en paradoksal pastisj. Både pastisjen og de andre tekstene demonstrerer dessuten at det er umulig å stabilisere jeget. Oppgaven konkluderer med at det ser ut til å foregå en del bevegelser i romanen, der de ulike bevegelsene forutsetter hverandre og slik er del av samme bevegelse. Jeg konstaterer også at jo mer insisterende den biografiske innsatsen blir, jo mindre ferdig blir jeget, noe som umuliggjør en selvbiografisk lesning.

English: Tomas Espedal, award-winning author of 12 books, made his debut more than 25 years ago, although he did not make his commercial breakthrough until 2006. His works are translated to a number of languages; even though they are considered to be within a limited field, genre-regarded. Espedal is known for experimenting in (or even challenging) the novel-genre due to, among other factors, the use of his own name within his works. He is referred to as autobiographical; though self-representing may be a more precise term. In this thesis I have reviewed Espedal’s novel Imot naturen (notatbøkene), published in 2011, treating the author Tomas. The interesting phenomenon of self-representation in several genres has been the basis of the thesis, giving as my problems for discussion: “Who is the “I” in Imot naturen by Tomas Espedal actually, and how is the “I” presented? Which elements of self-representation are used in the novel in order to imply authenticity and reality?” To give answers to my questions I have used perspectives from Selvskrevet by Arne Melberg (2007), Jon Helt Haarder’s performative biographism, and in addition I use Kunsten og det røynlege by Arne Kittang (2010). In the thesis I point out that Espedal with Imot naturen is part of a modern self-representation-tradition, however at meta-level the novel reflects on the process of creating the text, also making Espedal part of a new trend. Moreover, the thesis presents a duplication of the “I” in Imot naturen, and as a further matter, the “I” is expressed in varying manners and degrees. The writing-“I” character gradually becomes more prominent throughout the novel, and the emerging “I” appears unfinished, showing that the “I” cannot be neither stabile nor persistent. The thesis furthermore demonstrates the novel to be what Jon Helt Haarder names a threshold-esthetic work, as it gives rise to a state of threshold between fiction and reality. Accordingly I find elements establishing and stabilizing this state of threshold, constituting an impression of authenticity and reality that appears while reading the novel. Finally I consider literary texts quoted and/or mentioned in the novel, as well as argue for their influence on the model of reality in the novel. As such, the love story of Héloïse and Abélard is essential creating a paradoxical pastiche. Also, this pastiche, together with the other texts, demonstrates the impossibility of stabilizing the “I”. The conclusion of the thesis is that some motions apparently take place in the novel, motions requiring mutual existence and thus being part of the same motion. Also, I conclude that the more insisting the biographic effort is, the less finished the “I” becomes, making autobiographic reading of the novel impossible.