«Når alvoret rammer… Hvorfor meg?»

Abstract

Introduksjon: Vår besvarelse bygger på teori om akutt leukemi, krise, håp og mestring, samt ulike momenter i kommunikasjon som er viktig for å danne en god relasjon mellom sykepleier og pasient. Vi har brukt sykepleieteoretiker Joyce Travelbee og hennes teori i oppgaven. Vårt drøftingskapittel tar for seg ulike situasjoner fra Regines bok, hvor vi drøfter sykepleierens rolle opp imot teori og forskning for å fremme pasientens håp. Hensikt: I oppgaven ønsker vi å finne fram til gode måter å skape en relasjon til- og hjelpe en ung jente på 17-18 år i krise. Vi vil ha et personorientert fokus hvor vi ser personen bak diagnosen følelsesmessig, og gjennom dette hjelpe henne til å finne håp og oppleve mestring. Problemstillingen vår er dermed følgende; - Hvordan kan sykepleieren forstå håpets betydning hos en ung jente rammet av leukemi, og hvordan kan vi bidra til å styrke dette? Metode: Oppgaven er basert på pensumlitteratur, selvvalgt litteratur, forskning og erfaringer fra praksis. Resultat: Hos en ung jente rammet av leukemi er håp og mestring av stor betydning. Gjennom å vise tillit, aksept, respekt og forståelse kan sykepleieren i stor grad bidra til å styrke pasientens håp. Sykepleieren må også ta seg tid til å samtale med pasienten, og være bevisst i både sin verbale og nonverbale kommunikasjon i relasjonsetableringen. Konklusjon: Våre funn i oppgaven viser at en god relasjon til pasienten er nødvendig for å kunne styrke håpet og bidra til mestring i sykdomssituasjonen. Uansett hva pasienten håper på, er det vår oppgave å respektere og støtte dette. Det er pasienten som eier håpet.