“Det aller største mor vet om…”: Om å gi videre et levd liv med musikk og å formidle for lite.

Abstract

Artikkelen dreier seg en mors inderlige ønske om å gi videre Prøysens barneviser til sin 5-årige sønn. Hun kjenner visene godt fra egen oppvekst, og har gode barndomsminner knyttet til dem. Selv beskriver hun formidlingen som «mislykket», for sønnen er ikke interessert. I artikkelen utforskes årsakene til at formidlingen «går galt» ved å se nærmere på morens forhold til barnevisene i egen barndom, radioens formidling av visene som del av barnetimeprogrammene og cd-platen moren har valgt for å formidle barnevisene til sønnen. Artikkelen er bygget på kvalitativt forskningsintervju med mor og sønn og arkivforskning er benyttet for å belyse radiomediet. Cd-platen er analysert som helhet, i tillegg til at det er gjort grundigere analyser av utvalgte viser. Ved å sammenholde datamaterialet med teoretiske perspektiver på musikk i hverdagsliv og perspektiver på medier, søker artikkelen å utdype morens opplevelse av barnevisene i voksen alder. Meningstilskrivelsene hun gjør når hun lytter til barnevisene på den aktuelle cd-platen sammenliknes med sønnens meningstilskrivelser. På bakgrunn av dette foreslås et begrep om «for-lite-mediering» – hypomediering – for å beskrive en mediering som er «for trang» for det intenderte budskapet og som hindrer barnets opplevelse heller enn å gi den næring slik at den blomstrer.