Foreldresamarbeid i PP-tjenesten : En kvalitativ undersøkelse om PP-rådgivernes opplevelse av samarbeid med flerkulturelle foreldre
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2465335Utgivelsesdato
2017Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Det norske samfunn er stadig i endring. Globalisering og innvandring gjennom de siste 30 år, har ført til at Norge i dag består av en mangfoldig befolkning (Gjervan, Andersen & Bleka, 2006). Med denne studien vil jeg rette fokus på PP-rådgivernes møte med foreldre til flerkulturelle barn i utrednings -og oppfølgingsarbeid. Gjennom å få et innblikk i PP-rådgivernes egne opplevelser av samarbeidet med flerkulturelle foreldre setter jeg med denne undersøkelse søkelys på dette møtet.
I forbindelse med oppgavens teoretiske forankring får begrepet anerkjennelse en sentral plass. Jeg bruker anerkjennelses teori fra både Axel Honneth (2008) og Anne Lise Løvlie Schibbye (2012). Videre ser jeg på begrepene dialog og medvirkning, i forhold til disse bruker jeg blant annet Per Jensen og Inger Ulleberg (2012), Jürgen Habermas (1984) og Hans Skjervheim (1976) sine perspektiv. Disse tre begrep danner grunnlaget for oppgavens problemstilling, forskningsspørsmål og undersøkelse.
Undersøkelsen er kvalitativ, og er forankret i et fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsperspektiv. Mitt datamateriale består av fem kvalitative dybdeintervjuer med PP-rådgivere i to ulike kommuner. Intervjuene er kategorisert etter 6 temaer. Tre av informantene jobbet i forhold til utredning for spesialundervisning i skolen. Mens to av informantene jobbet i forhold til ansvarsgrupper i både skole og barnehage. Min analyse bygger på fremgangsmåten «tematisering». Den er delt i en deskriptiv del, først presenterer jeg empirien og deretter en analyse og drøftelse av informantenes utsagn. Analysen og drøftelsen er først og fremst basert på min egen erfaring, fortolkning og forståelse som bygger på oppgavens teoretiske forankring.
Mine funn viser først og fremst at PP-rådgiverne opplever at kulturforskjell ikke står i veien for å legge til rette for et godt samarbeid. De legger i dette arbeidet vekt på å informere om hva spesialundervisning innebærer, og er bevisst på hvordan de bruker et språk som er forståelig. Informantene viser at foreldrenes bakgrunnsinformasjon om barnet, danner et viktig grunnlag for utredningens kvalitet. Riktignok utrykker PP-rådgiverne at flerkulturelle foreldre i mindre grad er tilstede på møter, og gir mangelfull informasjon om barnas utvikling. På tross av dette opplever ikke informantene at det er tydelig forskjell på samarbeidet mellom flerkulturelle og majoritets foreldre.
2
Informantenes opplevelse av anerkjennelse i dette møte, tilsvarer en ytre forståelse; det å gi ros. Gjennom undersøkelsen kom det fram at flertallet av informantene, ikke viste tilstrekkelig evne til å reflektere i dybden rundt begrepet anerkjennelse, og dets ingredienser; forståelse, aksept/toleranse og bekreftelse. Begrepet lytte viste derimot samtlige av informantene en god forståelse for. En informant skilte seg spesielt ut. Gjennom sitt praksiseksempel med «den forståtte far» setter hun ord på hva indre anerkjennelse i møte med foreldre innebærer.
Videre viser mine funn at informantene la vekt på både dialog og medvirkning i møte med flerkulturelle foreldre. Det kommer frem at tillit, respekt og nysgjerrighet for foreldrenes kulturelle bakgrunn, var en nøkkel for å skape en likeverdig dialog med flerkulturelle foreldre. Videre opplevde alle informantene at tolk var godt redskap i møte med foreldre, selv om det også fulgte med noen utfordringer, først fremst kunne det være en stopper for den flytende dialogen.
I forhold til medvirkning kom det frem at PP-rådgiverne la stor vekt på foreldrenes kunnskap om barnet. Likevel opplyste ikke informantene om rettigheten som innebærer at foreldre skal involveres, og ha mulighet til å medvirke i barnas utredning. Jeg tolker dog informantenes evne til å skape god relasjon, og trygghet i dialogen som en invitasjon for medvirkning. På den andre siden viser flere av informantenes utsagn at det innenfor PPTs rammer ikke fungerer optimalt i praksis.
Alle PP-rådgiverne opplyste at de hadde tilegnet seg en flerkulturell kompetanse etter egen erfaring. Likevel viste mine funn et sprik mellom kompetansen i de to ulike PP-enhetene. Den ene tjenesten hadde bedre muligheter for kompetanseutvikling gjennom kurs og veiledning enn den andre.
Avslutningsvis vil jeg peke på informantenes varierende opplevelser i forbindelse med behovet for kunnskap om flerkulturalitet i møte med foreldre. En viser til at forståelse for kulturforskjell styrker samarbeidet. En annen trekker frem at tilstedeværelsen av anerkjennelse og forståelse er det eneste verktøyet hun trenger i møte, mens en tredje trekker frem tid som et aspekt for at hun har en manglende flerkulturell kunnskap. De tre utsagn forteller alle ulike opplevelser, dette viser også oppgavens kompleksitet.