”Jeg er ikke noe offer for mamma”. Mot en familiebasert praksis for barn og ungdom i dobbeltrollen som barn som pårørende og BUP-pasient

Abstract

Artikkelen tar utgangspunkt i unge jenters erfaringer som pasient i psykisk helsevern, samtidig som de har en forelder med rus- eller psykisk lidelse. Fokuset er på deres selvnarrativer, og hvilken forståelse de har av hvordan foreldrenes vansker påvirker det de selv strever med. En kvalitativ intervjustudie med ni unge jenter i denne doble rollen som pasient og pårørende, viser at de forstår egne vansker som forårsaket av ytre psykososiale belastninger, men at de ikke nødvendigvis ser en sammenheng mellom egne og foreldrenes vansker. Funnene viser kompliserte relasjons- og identitetsprosesser hvor informantene formidler fortellinger som ivaretar familierelasjoner, gir mening og sammenheng og en positiv identitet. Vi mener å se at fortellingene er påvirket av hvordan foreldre har forholdt seg til belastningene, hvordan ungdommene har blitt hjulpet, og av de overordnede kulturelle narrativene om familieliv, normalitet og psykisk sykdom.

This article describes adolescent girls’ experience of being a mental health patient while at the same time having a parent with mental illness and/or substance use problems. It focuses on adolescents’ self-narratives and how they inscribe the parental problems into their own difficulties. In-depth qualitative interviews with nine teenage girls show that they see their problems as reactions to adverse life events but do not necessarily link own mental health problems with their parent’s illness. The findings indicate a complex meaning-making process towards a self-narrative that both preserves family bonds, coherence and a positive identity. The meaning-making process and outcome is influenced by degree of parental support and the cultural narratives of family life and of normality and mental illness.