Tårevåte Tiril: en etnografisk historie om idrettskonkurransens solidariske gleder

Abstract

Organisert lagidrett forsøker å balansere individers og gruppens mål. Denne balansekunsten finner sted innenfor et rammeverk av seier og tap. Det er derfor lett å anta at idrettsutøvere læres målrettet rasjonalitet og at trenerens beste redskap er konkurranse. I det følgende rettes fokus mot hvorvidt den organiserte idretten kan forstås som å veilede ungdom i moral og om trenerens kulturelle verktøykasse også inneholder demokratiske verdier. Målet er å besvare problemstillingen: Hvordan formes ungdomsidrett av demokratiske idealer og hvilke implikasjoner har dette for opplevelser av moralske fellesskap? Med utgangspunkt i en etnografisk historie om håndballjenta Tiril, hennes mislykkede straffeskudd og fellesskapets forsøk på å gi henne en ny sjanse, viser jeg hvordan problemløsning vekkes av og inspirerer ideer om solidaritet med ungdom i konkurransesituasjoner. Deltagende feltarbeid gjennom håndballsesongen 2011–2012 synliggjorde hvordan trenere og jenter i 13-årsalderen forsøkte å balansere samhold og konkurranse. Slik ble det tydelig hvordan bredt tilgjengelige ideer om fellesskap veiledet opplevelser av å mestre og å feile i en idrettslig samhandling. Historien om Tiril viser hvordan mestringsfellesskapets virke kan være høyst dramatisk og utløse moralske erfaringer med det å ha det gøy og sosialt. Den viser at idrett ikke utelukkende veiledes av rammeverket seier og tap. Konkurranse formes gjennom idrettsdramatikk der solidaritet, slik det defineres i grupper og i storsamfunn, beveger oss som handlende og som tilskuere.