| dc.description.abstract | I avhandlingen utforskes to problemstillinger:
Hvordan erfares det å leve som rusavhengig?
Hvordan kan rusavhengighet forstås som kroppslig erfaring?
Avhandlingen posisjonerer seg i relasjon til den biopsykososiale modellen, som er mye referert til på rus- og avhengighetsfeltet. Det argumenteres for at modellen markerer sammensatthet, men at den legger et for snevert kroppsbegrep til grunn og for at den ikke yter rusavhengighetens erfaringsdimensjon rettferdighet. Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi trekkes frem som en filosofisk posisjon som i liten grad er utforsket som mulighet i forståelsen av rusavhengighet.
I tillegg til å tjene som filosofisk utgangsposisjon, legges fenomenologien også til grunn som vitenskapsfilosofisk ståsted og metodologisk tilnærming. Det ble gjennomført kvalitative intervjusamtaler og oppfølgingsintervjuer med tre personer i 20-årene som var innlagt på en rusbehandlingsinstitusjon som tilbyr frivillig behandling til mennesker med alvorlig rusavhengighet. Personene ble intervjuet to ganger hver om deres erfaringer med å leve som rusavhengige, og materialet herfra danner grunnlag for tre fortellinger presentert i et livsløpsperspektiv – fra oppvekst og første ruserfaringer til rusbehandling. Resultatkapitlene veksler mellom den enkeltes fortelling om sine erfaringer og videre refleksjoner rundt rusen og rusavhengighetens kroppslighet. Nyere fenomenologer som Drew Leder (1990), Fredrik Svenaeus (2005), Matthew Ratcliffe (2008) og Thomas Fuchs (2011; 2013) spiller en sentral rolle i de videre refleksjonene.
Rusavhengighet trer i avhandlingen frem som et grunnleggende kroppslig, bevegelig, og mangetydig fenomen. Overgangen fra å begynne med rusmidler til å bli rusavhengig viste seg som en overgang fra kroppsliggjøring av rusmidler og økt nærhet til verden, til en fremmedgjøring fra egenkroppen og distanse til den.
Ruserfaringen og avhengighetserfaringen forstås i et kontinuum, der avhengigheten er uløselig forbundet til rusen og alltid peker mot den. I avhandlingen vies derfor ruserfaringene stor plass – både fordi de setter seg i kroppshukommelsen og gjennom den spiller seg ut i nåtid for den enkelte, men også fordi følelsen av rusen ligger til grunn for deres hverdagsliv.
Kroppen oppdages som et objekt for en rekke ulike rusmidler i personenes fortellinger, og selv om de foretrekker og verdsetter noen mer, bruker alle ulike rusmidler jevnlig. Vellykkede ruserfaringer tematiseres blant annet som en erfaring av å føle seg hjemme og finne sin plass i verden, og med rusvanen blir rusen til bakgrunnsfølelser som styrker forbindelsen mellom kroppen og verden. Avhengigheten trer frem som en vag og utematisert vane som først er uten klare grenser for den enkelte, og bruken av rusmidlene øker med en stille rytme som nesten umerkelig skifter takt ettersom tiden går. En eksplisitt sykdomserfaring oppstår når rusmidlene ikke er tilgjengelige lenger, og dette gir de klareste erfaringene av verden som lite hjemlig, uhyggelig og ubehagelig. Forbindelsen til verden, omgivelsene og andre mennesker blir da svakere. Denne påtrengende avhengighetserfaringen kjennetegnes av det Leder (1990, s. 48) kaller en «den kan» og «jeg må»-struktur. Det er ikke lenger personen som kan, det er ubehaget og smertene som kan, og personene opplever en mistillit til egen kropp.
Ruserfaringer setter seg i kroppshukommelsen og får betydning for personene i nåtid som visse muligheter, begrensninger og utfordringer – blant annet som en gjenkjennelse av russitusjoner, erfaring av russug og abstinensenes ubehag hvis rusmidlene uteblir. Å gå inn i rusbehandling forstås som en omstrukturering av den enkeltes verden og kan tenkes på som en kroppslig tilpasning til en ny situasjon. Kroppshukommelsen løftes her frem som plastisk, og gjennom å skape seg en ny fortid kan muligheten for en ny fremtid også åpne seg. | en_US |
