Sjangring som musikkdidaktisk praksis

Abstract

I denne artikkelen argumenteres det for at sjanger ikke bare utgjør et kunnskapsinnhold i musikkfaget i grunnskolen, men også fungerer som en kunnskapsproduserende diskursiv praksis. For å forstå hvordan, og på bakgrunn av tidligere teorier om sjangeres vesen og verdi, skriver forfatteren frem sjanger som handling: å sjangre. Artikkelen undersøker hvordan lærere som underviser i musikk i norsk grunnskole sjangrer musikk og musikkaktiviteter når de beskriver undervisningen sin. Analysene viser at lærernes sjangring tjener praktisk-didaktiske formål ved å ordne et innholdstilfang og tilrettelegge det for læring. I dette arbeidet operasjonaliserer sjangringen bestemte musikkhistoriske narrativ og etablerer likheter og forskjeller mellom musikk, folk og kulturer, tider og steder. Samtidig virker sjangringen diskursivt regulerende på selve tilfanget, ved å ta for gitt et utvalg den allerede har produsert. Dette gir seg blant annet utslag i et vektet og kanonisert innhold hva angår musikken og artistene/komponistene som er representert i skolen.

Abstract: Based on a survey carried out among Norwegian primary and secondary school teachers teaching music at the time, this article addresses the teachers’ use of the concept of “genre” and genrerelated terminology when describing their music lessons. In the article, “genre” is considered a social and cultural meaning-making practice. Indeed, better to explore the productive aspects of genre in music educational settings, the author reconceptualises genre as a verb: to genre. The analyses show that music teachers’ genring of educational content constructs specific discursive formations of knowledge, characterised by creating historical narratives, and by enacting differences.