Muntlighet som verktøy

Abstract

Muntlighet har blitt et omdiskutert og svært viktig tema i norskfaget. Målet for de muntlige ferdighetene er at elevene skal være i stand til å takle fremtidens situasjoner, og det ligger dermed et stort ansvar på lærerne for å utvikle elevenes dannelse og muntlig potensiale. Tidligere forskning peker på mangel på struktur, at få elever rekker opp hånda og at det kreves konsekvent jobbing allerede fra førsteklasse for at elevene skal bli mer muntlig aktive. I denne studien ville jeg vektlegge lærernes evne til å velge undervisningsmetoder og tilpasse undervisningen på en slik måte at flest mulig elever inkluderes i muntlig undervisning i norskfaget. Dermed ble problemstillingen: Hvordan tenker et utvalg norsklærere å arbeide for at elevene i størst mulig grad skal kunne delta i muntlige læringsaktiviteter, og hvordan tilpasses metodene for enkeltelever? For å besvare problemstillingen tok jeg kontakt med informanter ved hjelp av en kombinasjon av brevmetode og spørreskjema, med dette fikk jeg tre brev fra informanter som datamateriale. Diskursanalyse ble dermed et viktig verktøy som grunnlag for oppgavens drøfting. Oppgavens tar et klart didaktisk utgangspunkt der lærerens rolle og elevenes ferdigheter blir sentrale, i tillegg til at sosiokulturell læringsteori blir synliggjort gjennom arbeidet til lærerne. Et sosiologisk perspektiv på oppgaven kom til syne gjennom å inkludere teori som sier noe om inkludering, kapital og habitus, samt verdien av profesjonsfellesskap. På den måten ble det mulig å ta utgangspunkt i informantenes refleksjoner for å drøfte kvaliteten av den muntlige undervisningen. Drøftingen viser at informantene ser muntlig undervisning som svært viktig, til tross for at det kan være utfordrende å prioritere og drøfte i profesjonsfellesskap. Noen av informantene legger seg også svært tett opp mot Kunnskapsløftet 2020 (LK20) sitt fokus på medbestemmelse og hverdagslige situasjoner. Informantene ser varierte undervisningsmetoder innenfor samtale, presentasjoner og diskusjoner som gode, men ser ut til å vektlegge danningspotensialet i samtalen. Gjennom arbeidet vektlegger informantene lærerens evne til å skape trygghet i klasserommet.

Oral profiency has become a controversial and highly important topic in the Norwegian language subject. The goal for oral skills is for students to be able to handle future situations, and therefore, there is a great responsibility on teachers to develop students’ formation and oral potential. Previous research highlights a lack of structure, few students raising their hands, and the need for consistent work starting from first grade for students to become more orally active. In this study, I aimed to emphasize teachers' ability to choose teaching methods and adapt instruction in such a way that as many students as possible are included in oral learning activities in the Norwegian language subject. Thus, the research question became: How do a selection of Norwegian language teachers plan to work to ensure that students are able to participate in oral learning activities to the greatest extent possible, and how are the methods adapted for individual students? To answer this question, I contacted informants using a combination of letter method and questionnaire, which resulted in three letters from informants as data material. Discourse analysis became an important tool as a basis for the discussion. The discussion takes a clear didactic starting point where the teacher's role and students' skills are central, in addition to socio-cultural learning theory being made visible through the teachers' work. A sociological perspective on the task emerged by including theory that speaks to inclusion, capital and habitus, as well as the value of professional communities. In this way, it was possible to use the informants' reflections as a basis for discussing the quality of oral instruction. The discussion shows that the informants see oral instruction as highly important, despite the challenges of prioritizing and discussing within professional communities. Some of the informants also closely align to the Knowledge Promotion Reform 2020 (LK20)’s focus on participation and everyday situations. The informants view varied teaching methods within conversation, presentations, and discussions as good, but appear to emphasize the potential for formation in conversation. Through their work, the informants emphasize the teacher's ability to create a safe classroom environment.