Leders vurderinger av spesialpedagogens kommunikasjonskompetanse for spesialundervisning.

Abstract

Dette er en masteroppgave i spesialpedagogikk. Jeg tar utgangspunkt i tre problematiske områder som har preget spesialundervisningssystemet i Norge de siste årene - barns rett til å bli hørt, retten til å involveres i medvirkningsprosesser, og retten til tilpasset opplæring. Mens fokuset i systemet er på å “finne ut av hvordan vi kan organisere støttesystemet så at barna også blir hørt”, fronter jeg denne trehodede drage for norsk utdanningssystem på en annen måte.

Jeg oppfølger som en mulig årsak for problemene det at barna blir hørt, men ikke lyttet til. Satsingen på grunnleggende kommunikative ferdigheter i læreryrket er ikke utpreget sterk, men viker for strategiske relasjonelle tilnærminger til barna, og synet til de ulike aktørene i systemet for hvordan kommunikasjon skal defineres, er veldig nyansert.

Jeg forsker på synet til ledere i systemet om hva som er høy kommunikative kompetanse for arbeid med barn med spesielle behov, og måten denne kompetansen vurderes fra lederne i tilsettingsprosessen. Formålet med oppgaven er å fordype kunnskap om fenomenet spesialpedagogens kommunikative kompetanse slik det blir sett fra ledere sitt perspektiv, og å forklare hva som kan virke inn på eventuelle forståelser og tilnærminger.

Oppgaven har kritisk realistisk teori som epistemologisk og ontologisk fundament. I tråd med kritiske realismens opprop for metodologisk pluralisme og ikke-reduksjonistisk tilnærming til samfunnsforskning, bygger oppgaven på metodetriangulering. Data er samlet inn gjennom spørreskjema med åpne og lukkede spørsmål.

Fagteoretiske rammen til oppgaven bygger kommunikasjonsteoretiske perspektiver for kommunikative kompetanse, sammenflettet med personrettet kommunikasjon og kunnskap om barnas kommunikative behov der det foreligger spesielle behov i undervisningsprosessen.

Oppgaven presenterer resultater som viser at effektive tilnærminger blir brukt fra lederne i vurderingen av spesialpedagogens kommunikative kompetanse, men at disse effektive tilnærminger er hos halvparten av lederne rettet til å finne slik kommunikative kompetanse som ikke innebærer forståelse for spesialpedagogens samtalepartnere - barna. Det stilles spørsmål rundt hvorvidt de effektive vurderingstilnærminger som ledere bruker, sikrer hensiktsmessig kompetanse i systemet som vil klare å ivareta utdanningssystemets høyeste mål med opplæringen til barna. En høyst varierende syn på kommunikasjon ser ut til å prege hele utdanningssystemet, hvor denne grunnleggende uenigheten rundt vesenet til kommunikasjonen som fenomen, viser jeg at kan være hovedfaktoren som gjennom kausale virkninger forutsier variasjonen også blant ledergruppen involvert i spesialundervisningssystemet i Norge.

This is a master's thesis in special education. I take as a starting point three problematic areas that have characterized the special education system in Norway in recent years - children's right to be heard, the right to participate in the educational processes, and the right to adapted education. While the focus in the system is on "finding out of how we can organize the support system so that the children are also heard", I face this three-headed dragon for the Norwegian education system in a different way.

I follow up the possibility that the children do get heard, but that they are not being listened to. The focus on basic communicative skills in the teaching profession is not particularly strong but gives way to strategic relational approaches to the children, and the views on how communication should be defined are highly varying within the system.

I study here the view of managers in the special educational system about what constitutes high communicative competence for work with children with special needs, and the way in which this competence is being assessed by the managers in the personnel selection process in hiring situations. The purpose of the thesis is to extend knowledge about the phenomenon of the special education teacher's communicative competence as seen from the perspective of managers, and to explain what can affect their understandings and assessment approaches.

The thesis has critical realist theory as its epistemological and ontological foundation. In line with critical realism's call for methodological pluralism and a non-reductionist approach to social research, the thesis is using mixed methods. Data has been collected through a questionnaire with open and closed questions.

The theoretical framework for the thesis builds on communication theory perspectives, submerged with person-oriented communication and knowledge about children's communicative needs where there are special needs involved in the teaching process.

The paper presents results that show that effective approaches are used by the managers in the assessment of special education teacher's communicative competence, but that these effective approaches are in half of the cases aimed at finding such communicative competence that does not imply listening and understanding skills in the special education teachers. Question is being asked about whether the effective assessment approaches that managers use ensure appropriate competence in the system, can actually ensure that the education system's highest goals with the education are being met. A highly varying view on communication seems to characterize the entire educational system, where this fundamental disagreement about the essence of communication as a phenomenon, I show, can be the main factor that, through causal effects, predicts the variation also among the manager group involved in the special education system in Norway.