Brukerens stemme er viktig : intervju med pasienter i Miljøterapiprosjektet

Abstract

Norsk: Pasienter ved psykoseavdelingen er i studien, «Brukernes stemme er viktig», intervjuet om deres opplevelse av det miljøterapeutiske behandlingstilbudet. Studien er en del av Miljøterapiprosjektet, et handlingsorientert forskningssamarbeid mellom Sykehuset Innlandet, Divisjon Psykisk helsevern og Høgskolen i Hedmark. Hensikten med prosjektet er å bidra til kompetanseheving hos personalet og bedre det miljøterapeutiske behandlingstilbudet til pasienter med alvorlig psykisk lidelse og et samtidig rusproblem. Studien fokuserer på den enkelte pasients opplevelse og erfaringer med det miljøterapeutiske behandlingstilbudet. Temaer spesielt fokusert er den miljøterapeutiske samtalen, brukermedvirkning og samarbeid med pasientens hjemkommune. Handlingsorientert forskningssamarbeid skal fremme den faglige kompetansen hos ansatte gjennom systematisk refleksjon. Å snakke med pasienter gir erfaringskunnskap. Ved individuelle intervjuer og dialog, hentes et dybdeperspektiv. Det ble foretatt til sammen 10 intervjuer i løpet av mai/ juni 2008. Kvalitativ innholdsanalyse ble benyttet som analysemetode. Funnene viser at pasientene opplever miljøterapeutiske samtaler som viktige. Det gjelder både for hverdagssamtaler og mer planlagte samtaler. Det hjelper å snakke om problemene. Samtaler hjelper mot vonde tanker. Personalets egenskaper er viktige. De ønsker å bli møtt med respekt, empati, ro og tillit. Pasientene opplever at personalet er der når han/hun trenger det mest. Systematiske planlagte miljøterapeutiske samtaler gjennomføres i liten grad. De sier videre at personalet synes å ha et «her og nå» perspektiv med fokus på dagen i dag. Det kan gi mangel på sammenheng og usikkerhet med hensyn til framtidshåp og retning på livet. Med hensyn til muligheter for medvirkning i egen behandling, var det ulike erfaringer, fra å være fornøyd og ha påvirkningsmuligheter til å ha liten eller ingen medbestemmelse. Institusjonslivet oppleves passiviserende og gjør det vanskelig å ta ansvar for eget liv. En følelse av ensomhet kommer til uttrykk. Det skjer en tilpasning til systemet med beskjedne forventninger. Med hensyn til samarbeid ved hjemreisen, oppleves det viktig å ha kontakt med noen som man kjenner. Da er relasjonen og kontinuiteten viktig, gjerne med overlapping av personalet i post. Boligen har stor betydning og mange opplever å ha en usikker boligsituasjon. Mens pasientene er innlagt i sengepost, tenker de lite på økonomi, og arbeidslivet oppleves uoppnåelig. De opplever ikke IP og ansvarsgruppe som viktig på dette tidspunktet. Familien opplevelses som omsorgsfull og sosionomen er sentral i behandlingen.

English: Patients in the psychosis division in this study were interviewed about their experience of the environmental therapeutic treatment programme. The study is part of the Milieu-therapy project, an co-operative inquiry -oriented research cooperation between Innlandet Hospital Trust, Division of Mental Health Care, and Hedmark University College. The aim of the project is to contribute to increasing the skills of the health personnel and to improve the offer of treatment for patients with serious psychological problems simultaneous to a drug or alcohol problem. This study focuses on the individual patient’s experience and involvement in the Milieu-therapeutic treatment programme. Central themes are the Milieu-therapeutic conversation, user participation and cooperation with the patient’s municipality of residence. Co-operative inquiry-oriented research has as its aim that of promoting the skills of the health personnel through systematic reflection. Speaking with the patients provides an understanding of their experiences. Through individual interviews and dialogue, a deeper insight is obtained. A total of ten interviews were held in May–June 2008. Qualitative analysis was the main method of analysis. The results suggest that the patients experience the conversations around environmental therapy as important. This applies both to routine conversations and those which were prepared. The characteristics of the health personnel are important. They wish to be treated with respect, empathy, serenity and confidence. The patients experienced that the staff are present when most needed. Systematic, planned environmental therapeutic conversations were not carried out to any notable extent. The informants had the impression that the staff has a «here and now» perspective with a focus on «today». This may result in a lack of association and uncertainty regarding future hope and the direction of life. Some considered that they had the possibility to become involved in their own treatment; others had little or no involvement. A feeling of loneliness was also expressed. An adaptation to the system occurs with modest expectations. Upon returning home, the relationship and continuity are important, preferably with an overlap of hospital staff. The residence is of considerable importance, and many experience that their residential circumstances are insecure. The informants scarcely think about their financial situation, and working life is regarded as unachievable. They do not experience IP and the responsibility group as important at this point of time.