Hvilke utfordringer møter rådgivere på i arbeid med forebyggende psykisk helsearbeid i ungdomsskolen?: En kvalitativ undersøkelse
Abstract
Bakgrunn og problemstilling: Formålet med oppgaven er å belyse hvilke utfordringer skolen,
og spesifikt rådgivere i ungdomsskolen, opplever med henhold til utførelse av forebyggende
psykisk helsearbeid. Vi møter alle på motgang, og mellom 15 og 20 % av alle ungdommer i
Norge har psykiske problemer som går utover deres funksjonsevne. Psykiske vansker
gjenspeiler seg også i den øvrige elevpopulasjon, slik at stadig flere er i faresonen eller har et
manifestert problem (Folkehelsearbeidet: veien til god helse for alle, 2010). Politiske
strategier og målsettinger for forebyggende psykisk helsearbeid i skolen vil i stor grad være
avhengig av hvilke overordnede perspektiver som legges i helsepolitiske føringer. De siste 20
årene har det overordnede perspektivet i helsepolitikken vært å forebygge mer og behandler
mindre (Berg, 2012).
Både ”Opptrappingsplanen for psykisk helse” (1999-2008) og ”Strategiplanen for barn og
unges psykiske helse i kommunene” (2003) hadde som overordnet mål å styrke barn og unges
psykiske helse gjennom ulike strategier og tiltak. ”Psykisk helse i skolen” (2004-2008) fulgte
opp de to planene som en nasjonal forebyggende satsing direkte rettet mot psykiske
helsearbeid i skolen. Samhandlingsreformen (2011), er dagens verktøy for å snu helsearbeid
fra behandling til forebygging, med målsetting om å tydeliggjøre kommunenes ansvar for
helsefremmende og forebyggende arbeid (Holte, 2012). Alle disse plandokumentene beskriver
viktigheten av å forebygge psykiske vansker, og ser muligheter som skolen har i slikt arbeid.
Psykisk helsearbeid har, og er, likevel ikke vært en tydelig oppgave for skolen (Berg, 2012).
Folkehelsesinstitutt rapport, ”Bedre føre var… Psykisk helse: Helsefremmende og
forebyggende tiltak og anbefalinger”(2011), viser at de viktigste forebyggende arenaene
befinner seg utenfor helsesektoren. Ansvaret for barn og unges oppvekst og utvikling ligger
hos alle arenaer der de ferdes, og deres psykiske helse er dermed også skolens ansvar (Major,
2011). Opplæringsloven sikrer elevene et godt psykososialt miljø, sammen med rettigheten
om en rådgivningstjeneste som skal bidra til å gi råd om utdannelse, yrkestilbud, yrkesvalg og
sosiale spørsmål. Rådgivers rolle blir i denne sammenheng en vesentlig bidragsyter i psykisk
helsearbeid i skolen (Opplæringsloven). På bakgrunn av dette ble følgende problemstilling
formulert: ”Hvilke utfordringer møter rådgivere på i arbeid med forebyggende psykisk
helsearbeid i ungdomsskolen”?
Teori: Det teoretiske grunnlaget baserer seg på teori og forskning knyttet til ungdommer og
utvikling av psykisk helse i skolen, forebyggende og virkningsfulle organisatoriske grep rettet
mot psykisk helse, juridiske og politiske føringer for helse – og skolesektor med henhold til
forebyggende psykiske helsearbeid, og rådgiverrollens oppgaver og utfordringer knyttet opp
mot denne typen arbeid.
Metode: For å belyse problemstillingen er kvalitativ metode med intervju og spørreskjema
benyttet. Vi har tilnærmet oss prosjektet med et fenomenologisk perspektiv, da
fenomenologien vektlegger å se det samme som et annet menneske, gjennom å sette seg godt
inn i et annet menneskes verden (Dalen, 2011). Spørreskjemaet ble også utarbeidet og
formulert som en kvalitativ undersøkelse med åpne spørsmål. Metoden var med på å belyse
utfordringene som rådgiverne selv opplevde som problematiske. Utvalget bestod av tre
intervjuobjekter og 15 spørreskjemadeltagere, der alle 18 informantene representerte
rådgivertjenesten ved ulike skoler i landet. Vi benyttet oss av et semistrukturert intervjuguide
der spørsmålene under intervjuene var åpne med mulighet for å stille oppfølgings – eller
oppklaringsspørsmål. Lydopptak og notater ble benyttet under intervjurunden. Resultatene
gav grunnlag for å utarbeide spørreskjema der spørsmålene fulgte opp gjentakende temaer fra
intervjuene. Samlet gav resultatene fra intervjuene og spørreskjemaene, sammen med teori,
grunnlag for analyse og drøfting.
Resultater: Den største utfordringen rådgiverne trekker frem er at størrelsen på
rådgiverstillingen er for lav satt opp mot mangfoldet av oppgaver som en rådgiver har.
Funnene viser at forebyggende arbeid krever økt tids – og rådgiverressurs. Det uttrykkes et
behov for flere kanaler inn i skolen for å hjelpe de elevene som ikke klarer å tilpasse seg de
faste rammene, da blant annet gjennom å tilsette rådgivere i 100 % stillinger. Rådgiverne gir
ulike signaler på hvordan de mener samarbeidet med andre instanser fungerer, og mange
etterlengter et tettere samarbeid. De ønsker at de ulike instansene skal ha bedre kunnskap om
hverandres ansvarsområder og oppgaver. Ved å benytte hverandres ressurser og kompetanse
vil en lettere kunne avvæpne fordommer, opplyse både unge og voksne om egen og andres
psykiske helse, opplyse om hjelpeapparatet. Rådgiverne savner at lærerne har mer
kompetanse om psykisk helse, og gjennom et forhøyet samarbeid behøver en ikke finne opp
kruttet hver gang, som en av rådgiverne uttrykker det, men heller etablere rutiner/modeller
som lærere kan benytte i eget arbeid. Manglende kommunikasjon, og taushetsplikten,
omkring elevers saksgang vanskeliggjør en helhetlig tilrettelegging. Rådgiverne opplever at
de ofte ikke får vite hva som skjer med elever før saken deres er avsluttet, og at skolen på den
måten ikke får lagt til rette for optimal opplæring. Rådgiverne etterlyser en helhetlig plan for
det forebyggende arbeidet, der skoleledelse og lærere ser betydningen av slikt arbeid.