Når alt håp er ute…

Abstract

Problemstilling: Hvordan kan sykepleieren fremme mening hos pasienter i akutt krise, etter nyoppdaget uhelbredelig cancer? Bakgrunn: Når man jobber i helsevesenet er det nærmest uunngåelig å ikke møte pasienter med kreft. Vi har begge erfart hvor vanskelig det kan være å møte pasienter som akkurat har fått vite at de har uhelbredelig kreft. Hensikt: Oppgavens tittel «Når alt håp er ute…» innebærer en førforståelse om at håp om helbredelse er urealistisk hos pasienter med inoperabel kreft. Med bakgrunn i sykepleieteoretikeren Travelbee sin definisjon av sykepleierens funksjon, som handler om å hjelpe pasienter og deres pårørende å mestre sykdom og lidelse, samt å finne mening, er oppgavens hensikt å belyse hvordan sykepleieren kan gjøre dette. Metode: Oppgaven er et litteraturstudie, og Joyce Travelbee og Kari Martinsen ligger til grunn for den sykepleieteoretiske plattformen, sammen med relevant litteratur og forskning om blant annet krise, håp, omsorg og psykososiale behov. Med fokus på det eksistensielle behovet drøfter vi ved hjelp av litteratur og egne erfaringer, hvordan sykepleieren kan fremme mening hos palliative pasienter. Resultat: Det viser seg at det aller viktigste for pasienter med dødelig sykdom er opplevelsen av håp, og å fremme håp er blant sykepleierens oppgaver. Håp kan gi livet mening, og mening i situasjonen de befinner seg i, og dette kan hjelpe pasienten å mestre. Konklusjon: Omsorg er blant grunnpillarene i sykepleieutøvelsen, og må være basert på en forståelse av den andres situasjon. Sykepleieren kan fremme mening ved å bruke sine empatiske evner, god kommunikasjon, og ivareta pasientens psykososiale behov.