Smerter uten ord

Abstract

Mennesker med psykisk utviklingshemming uten evne til verbal kommunikasjon oppfattes som en utfordrende pasientgruppe for sykepleiere som arbeider i sykehus. Dette er fordi sykepleieren ofte ikke er vant til å arbeide med denne pasientgruppen, og har dermed varierende, ofte lite kunnskap om dem. Samtidig kan pasientgruppen ha flere diagnoser i tillegg til sin psykiske utviklingshemming som kan føre til behov for kirurgi og sykehusopphold. Vurderinger og kartlegging i forhold til om denne typen nonverbale pasienter har smerter, oppleves som utfordrende for sykepleiere og blir ansett som en kompleks sykepleiehandling, til tross for det er grunnlag for å mistenke smerter i en postoperativ situasjon. Formålet med oppgaven, som er basert på faglitteratur og forskning, var å finne ut hvordan sykepleiere kan identifisere postoperative smerter hos mennesker med psykisk utviklingshemming uten verbal kommunikasjon. Informasjon om pasientens sykehistorie, medisinbruk, og adferd viser seg å være sentralt. Pasienten som informasjonskilde på nettopp disse punktene kan være vanskelig, og litteratur viser at sykepleieren kan ha behov for kontakt med pårørende eller helsepersonell som kjenner til pasienten fra tidligere. Flere kilder viser at endret adferd og endring og økning i fysiologiske parametere kan være faktorer som kan være til hjelp i identifiseringen av smerte. Disse kan oppdages ved hjelp av at sykepleieren utfører nøyaktige observasjoner, kliniske vurderinger basert på teoretiske kunnskaper, erfaringer og kunnskap om pasienten nåværende situasjon, samt bruk av tilpasset kartleggingsverktøy for smerte.