Jeg vet noen er ute etter meg, mens du bare sier jeg er paranoid

Abstract

Bakgrunn: Pasienter med paranoid psykose kan være utfordrende å møte. Vi ønsker å finne ut mer om hvordan sykepleiere kan møte pasienter med denne lidelsen for å bidra til bedring i deres sykdomssituasjon. Hensikt: Undersøke hvilken betydning alliansebygging og ulike tilnærmingsmåter har for bedringsprosessen hos pasienter med paranoid psykose. Metode: Oppgaven er bygd opp som en litteraturstudie etter retningslinjene for oppgaven. Vi har benyttet pensumlitteratur, selvvalgt litteratur, relevant forskning og egne erfaringer til å belyse problemstillingen. Resultater: Alliansebygging er sentralt i møte med disse pasientene. Forskning viser at sykepleiernes holdninger, kunnskap og evne til å fokusere på pasientenes opplevelser og følelser fremfor lidelsen var noe av det pasientene selv mente kunne bidra til bedring. I studiene kommer det frem at pasientene ønsket at sykepleierne tok hensyn til deres individuell behov når tiltak skulle iverksettes. På denne måten kan det tilrettelegges bedre for det enkelte individ. Vår helhetlige tenking og rolle i det tverrfaglige teamet viste seg å være noe pasientene verdsatte i sin behandling. Sykepleiere kan iverksette tiltak som har betydning for pasientenes livskvalitet og bedringsprosess. Konklusjon: Gjennom alliansebygging og tilnærmingsmåtene vi har drøftet i oppgaven er konklusjonen at dette er sentralt i møte med pasienter med paranoid psykose. Dette for at de skal oppleve bedring under innleggelse, som igjen forebygge at pasientene skrives ut i samme tilstand. På sikt kan man gjennom dette øke pasientenes sykdomsinnsikt og motivasjon for eventuell videre behandling.