Yrkesutdanning : ikke for hvem som helst
Abstract
Retten til videregående opplæring er en grunnmur i det norske utdanningssystemet. Da den
ble innført med Reform-94 var det for å gi alle som fullfører grunnskolen et tilbud om
opplæring som gir studiekompetanse og/eller yrkeskompetanse, med et mål om at flere
skulle gjennomføre en utdanning frem mot formell kompetanse. Med opplæringsrett får alle
en mulighet til å nå et stadig høyere utdanningsnivå, ved at alle veier kan føre til generell
studiekompetanse. Skolen er en læringsarena, hvor det forutsettes at individet utvikles. Den
enkelte gis rom for utvikling og modning, fordi utdanningsstrukturen gir flere veier inn i
akademia.
Men utdanningsretten har en bakside. I min hverdag som veileder møter jeg mange unge
voksne som ikke ønsker seg inn i akademia. Disse har også vært gjennom en utvikling og en
modning, på søken etter en arbeidshverdag som føles meningsfull og givende. Men de vil
noe annet. De ønsker å ta en yrkesutdanning fremfor å ta høyere utdanning på
høgskole/universitet. Utdanningssystemet tar ikke høyde for en modning mot yrkesfag.
Jeg har intervjuet fire unge menn som har oppnådd generell studiekompetanse fra
videregående skole, og som derfor har brukt opp sin opplæringsrett. Samtidig er de ikke
kvalifisert for noen form for faglært jobb uten å ta mer utdanning. Individuell selvrealisering
settes gjerne i sammenheng med valgfrihet, men når det gjelder det å velge yrkesfag
beskriver mine kandidater opplevelser av å møte motstand, både individuelt, kulturelt og
strukturelt. De beskriver prosessen med å bestemme seg for å velge en yrkesutdanning som
en modningsprosess, som har vokst frem av erfaringer de har gjort etterhvert som de har
blitt mer voksne. I lys av karriereteorier viser mine funn at modning er en viktig faktor for å
sette mine kandidater i stand til å gå den kulturelle motstanden i møte. I mitt materiale
henger idéen om valgfrihet tydelig sammen med både motstand og modning. I denne
oppgaven vil jeg belyse opplæringsrettens bakside, ved å fokusere på disse unge voksnes
valg og på deres modning.
Det er et uttalt behov for flere fagarbeidere i det norske arbeidsmarkedet. I den politiske
diskursen synes løsningen på rekrutteringsproblemet å være at ungdommen skal lære å gjøre
bedre valg, slik at det blir færre feilvalg og mindre frafall på yrkesfagene i videregående
opplæring. Ved å lære de unge karrierekompetanser får individet både en subjektstatus, ved
5
at det selv kan velge, og en objektstatus, ved at utvikling av karrierekompetanser skal bidra
til at individet gjør effektive valg. Vetlesen påpeker at med en slik ansvarliggjøring er det
fare for å overføre løsninger på samfunnsmessige problemer over på individet. Det er ikke
de unge som trenger karrierekompetanse for å ta samfunnsansvar i valgene sine. Det er et
samfunnsansvar å gi befolkningen tilgang på utdanning som rekrutterer den arbeidskraften
vi trenger.
Med denne oppgaven søker jeg å synliggjøre at vi trenger et utdanningssystem som gir
befolkningen en mulighet for å modnes inn i en karriereutvikling mot yrkesutdanning, også
på andre tidspunkt i livet enn når man er 15 år.