Yrkesutdanning : ikke for hvem som helst

Abstract

Retten til videregående opplæring er en grunnmur i det norske utdanningssystemet. Da den ble innført med Reform-94 var det for å gi alle som fullfører grunnskolen et tilbud om opplæring som gir studiekompetanse og/eller yrkeskompetanse, med et mål om at flere skulle gjennomføre en utdanning frem mot formell kompetanse. Med opplæringsrett får alle en mulighet til å nå et stadig høyere utdanningsnivå, ved at alle veier kan føre til generell studiekompetanse. Skolen er en læringsarena, hvor det forutsettes at individet utvikles. Den enkelte gis rom for utvikling og modning, fordi utdanningsstrukturen gir flere veier inn i akademia. Men utdanningsretten har en bakside. I min hverdag som veileder møter jeg mange unge voksne som ikke ønsker seg inn i akademia. Disse har også vært gjennom en utvikling og en modning, på søken etter en arbeidshverdag som føles meningsfull og givende. Men de vil noe annet. De ønsker å ta en yrkesutdanning fremfor å ta høyere utdanning på høgskole/universitet. Utdanningssystemet tar ikke høyde for en modning mot yrkesfag. Jeg har intervjuet fire unge menn som har oppnådd generell studiekompetanse fra videregående skole, og som derfor har brukt opp sin opplæringsrett. Samtidig er de ikke kvalifisert for noen form for faglært jobb uten å ta mer utdanning. Individuell selvrealisering settes gjerne i sammenheng med valgfrihet, men når det gjelder det å velge yrkesfag beskriver mine kandidater opplevelser av å møte motstand, både individuelt, kulturelt og strukturelt. De beskriver prosessen med å bestemme seg for å velge en yrkesutdanning som en modningsprosess, som har vokst frem av erfaringer de har gjort etterhvert som de har blitt mer voksne. I lys av karriereteorier viser mine funn at modning er en viktig faktor for å sette mine kandidater i stand til å gå den kulturelle motstanden i møte. I mitt materiale henger idéen om valgfrihet tydelig sammen med både motstand og modning. I denne oppgaven vil jeg belyse opplæringsrettens bakside, ved å fokusere på disse unge voksnes valg og på deres modning. Det er et uttalt behov for flere fagarbeidere i det norske arbeidsmarkedet. I den politiske diskursen synes løsningen på rekrutteringsproblemet å være at ungdommen skal lære å gjøre bedre valg, slik at det blir færre feilvalg og mindre frafall på yrkesfagene i videregående opplæring. Ved å lære de unge karrierekompetanser får individet både en subjektstatus, ved 5 at det selv kan velge, og en objektstatus, ved at utvikling av karrierekompetanser skal bidra til at individet gjør effektive valg. Vetlesen påpeker at med en slik ansvarliggjøring er det fare for å overføre løsninger på samfunnsmessige problemer over på individet. Det er ikke de unge som trenger karrierekompetanse for å ta samfunnsansvar i valgene sine. Det er et samfunnsansvar å gi befolkningen tilgang på utdanning som rekrutterer den arbeidskraften vi trenger. Med denne oppgaven søker jeg å synliggjøre at vi trenger et utdanningssystem som gir befolkningen en mulighet for å modnes inn i en karriereutvikling mot yrkesutdanning, også på andre tidspunkt i livet enn når man er 15 år.